Er alternativet til høyresidens synsmåte overbevisende? Nei, fordi tanken om at et mangfold av familieformer både er ønskelig og uproblematisk, rett og slett ikke synes troverdig. Det vil alltid være vanskelig å vurdere hvordan en skilsmisse påvirker barnas liv siden vi ikke vet hva som hadde skjedd dersom foreldrene hadde holdt sammen. Den største og mest omfattende studien som er utført i dag avviser imidlertid påstanden om at «barn som vokser opp med bare n forelder klarer seg like godt som barn med to foreldre». 14 Mye av dette skyldes den økonomiske situasjonen ‑ den plutselige inntektsreduksjonen som følger av en skilsmisse. Men omtrent halvparten av ulempen skyldes utilstrekkelig oppmerksomhet fra foreldrene og mangel på sosiale bånd. Separasjon eller skilsmisse, viser det seg, svekker forbindelsen mellom barnet og faren og mellom barnet og farens nettverk av venner og bekjente. På grunnlag av omfattende empiriske undersøkelser har forskerne konkludert med at det er en myte at enslige mødre har et sterkt støtteapparat eller utvidede familiebånd.
Det står ikke alltid bra til med ekteskapet, med familien eller med barneomsorgen, men spørsmålet er hvilke effektive politiske strategier som kan forbedre dem, og hvilken ideell familietilstand vi bør etterstrebe. Først og fremst må vi starte med det fundamentale prinsippet om likhet mellom kjønnene, hvor det ikke er noen vei tilbake. Det er bare én ting å si om dagens familie, og det handler om demokratisering. Familien er i ferd med å bli demokratisert på en måte som følger i samfunnsdemokratiseringens fotspor, og en slik demokratisering viser hvordan familielivet kan kombinere individuell valgfrihet med samfunnssolidaritet.
Kriteriene er nverraskende like. Demokrati i den offentlige sfæren betyr formell likhet, individuelle rettigheter, offentlig og fredelig diskusjon om saker, og en autoritet som er forhandlet frem og ikke tradisjonsbestemt. Den demokratiserte familien har de samme hovedtrekkene, og noen av
((73))
disse er allerede lovfestet, både nasjonalt og internasjonalt. Demokratisering innenfor familiesfæren betyr likhet, gjensidig respekt, autonomi, beslutningsprosesser gjennom kommunikasjon og ikke med void. Mange av de samme trekkene kan gi oss en modell for forholdet mellom foreldre og barn. Foreldrene vil fortsatt hevde at de har autoritet overfor barna sine, og med rette, men denne autoriteten vil være mer fremforhandlet og åpen enn før. Disse trekkene gjelder ikke bare heteroseksuelle familier ‑ de har nøyaktig samme betydning i homoseksuelle forhold.
Den demokratiserte familien er igjen et ideal. Hvordan skal sosialdemokratene forsøke å fremme det idealet, og hvilke konkrete tiltak kan staten treffe? Som ellers må det vesentlige være å sikre en balanse mellom selvstendighet og ansvar, hvor positiv oppfordring går hånd i hånd med andre sanksjonsformer. Det er et utbredt ønske at familien skal skape stabilitet i en omskiftelig verden, men realistisk sett vil den vel så mye avspeile omverdenen som kompensere for den. Man fremhever fleksibilitet og tilpasningsdyktighet på arbeidsplassen; det samme må gjelde egenskapene som individet tar med seg inn i ekteskapet og familien. Evnen til å opprettholde mellommenneskelige forhold også når ting endrer seg, til og med ved radikale endringer som skilsmisse, blir viktig ikke bare for individets lykke, men for å opprettholde en kontinuitet i relasjonen til barna.
Å beskytte og sørge for barna bør være det absolutt viktigste elementet i enhver familiepolitikk. Det er ikke noen løsning å gjøre det vanskeligere å få innvilget skilsmisse. Slike tiltak kan nok redusere de formelle skilsmissetallene, men de vil ikke kunne forhindre separasjon og vil også med sikkerhet medføre at enda færre mennesker gifter seg ‑ som jo er det motsatte av målsettingen for de som ønsker strengere skilsmisselover.
Demokratiske familierelasjoner medfører delt ansvar for barna og en bedre arbeidsfordeling mellom kvinner og menn og mellom foreldre og ikke‑foreldre, siden det i samfunnet generelt er mødrene som bærer en uforholdsmessig stor del av byrdene (og får en uforholdsmessig stor del av de emosjonelle godene) ved det å ha barn. Ekteskap og barn har alltid vært ansett for å høre sammen, men i den ikke‑tradisjonelle familien, hvor det å få barn er en helt annen avgjørelse enn tidligere, er de i ferd med å bli løsrevet fra hverandre. Andelen barn som fødes utenfor ekteskap vil nok ikke gå ned, og livsvarige seksuelle partnerskap vil nesten helt sikkert bli stadig mer uvanlige. En kontraktbasert forpliktelse overfor et barn kan da inngås, uavhengig av ekteskapet, av begge foreldrene som en bindende
((74))
juridisk handling, slik at ugifte mødre og fedre får samme rettigheter og samme forpliktelser." Begge kjønn må innse at et seksuelt møte kan medføre muligheten for et livslangt ansvar, som også omfatter å verne barnet mot fysisk mishandling. Kombinert med andre kulturelle forandringer som er med på å skape et mer positivt bilde av farsrollen, vil en slik omstrukturering av foreldreansvaret undergrave selve ideen om «enslige foreldre».
Den demokratiske
familien
• Emosjonell likhet og likhet mellom kjønnene
• Gjensidige rettigheter og ansvar i et forhold
• Foreldresamarbeid
• Livslange foreldrekontrakter
• Fremforhandlet autoritet over barna
• Barns forpliktelser overfor foreldrene
• Den samfi.tnnsintegrerte familien
Slike pårvungne foreldrekontrakter vil nok medføre problemer. Det kan naturligvis også finnes andre måter å balansere risiko og ansvar på.
Demokrati er vanskelig å oppnå og kan være vanskelig å leve med, både i familien og i andre sammenhenger. Når det gjelder barneomsorg, kreves et foreldresamarbeid, uansett hvor fjernt dette måtte virke i den nåværende situasjonen. Høyresidens syn på den tradisjonelle familiens oppløsning hører ofte sammen med et spesielt syn på menns begrensninger: Menn er av natur hjelpeløse og moralsk uansvarlige; hvis de ikke loses trygt inn i ekteskapets havn på den tradisjonelle måten, vil de representere et sosialt forstyrrende og nedbrytende element.
Forskningsresultatene støtter imidlertid ikke et slikt syn. 16 For de fleste menn, som for kvinner, er skilsmisse en smertefull og vond opplevelse. Det store flertallet av menn føler ikke noen lettelse over å slippe å ha ansvar for sine barn. De fleste forsøker å opprettholde forholdet til dem, også når det medfører store problemer. Mange som mister kontakten, gjør det på grunn av de store følelsesmessige traumene som er involvert, eller på grunn av ekspartnerens fiendtlige holdning, og ikke på grunn av et ønske om en sporadisk livsstil.
((75))
En forsker påpeker at det er en svært tynn linje mellom de fedrene som opprettholder et nært forhold til barna sine etter skilsmissen, og de som ikke gjør det. Det avgjørende er ikke farens holdning, men responsen fra andre, pluss tilfeldige hendelser som gjør at situasjonen svinger den ene eller andre veien. Mange fedre mister kontakten med barna sine og støtter dem heller ikke økonomisk. I strid med teorien om «sporadiske menn» synes imidlertid ikke dette å være kjønnsbetinget. En studie utført av US Census Bureau viser at mødre som ikke har den daglige omsorgen for sine barn, var mindre tilbøyelige til å betale rettspålagte barnebidrag enn tilsvarende fedre. 17
Foreldresamarbeid kan anspores ved at vi begynner å tenke på en ny måte. Uttrykket «enslig mor», i likhet med uttrykket «fraværende forelder», som ofte brukes i rettslige sammenhenger, bidrar til å opprettholde en situasjon hvor en av foreldrene, vanligvis faren, oppfattes og behandles som perifer. Økonomiske faktorer er også relevante. Hvorfor skulle ikke omsorg for barna utenom skoletiden være like tilgjengelig for fedre som ikke bor sammen med barna sine, som for enslige mødre? Fedrene bør fa større foreldrerettigheter enn de har, men de bør også gis mulighet til å oppfylle sitt ansvar.
Politikerne snakker ofte om at det er viktig å ha sterke familier for å fremme et sosialt samhold. Dette er ikke galt i seg selv, men enkelte tilføyelser er nødvendige. For det første er ikke familien bare et sted hvor foreldrene oppdrar sine barn. Barn bør også ha forpliktelser overfor sine foreldre, som foreldrene har forpliktelser overfor barna. Vi bør om ikke annet vurdere om dette skal gjøres juridisk bindende. Den amerikanske føderale regjeringen forsøkte faktisk i 1983 å fla igjennom et krav om at barn skal hjelpe sine aldrende foreldre. Dette var en del av Medicaidprogrammet. Forslaget ble aldri vedtatt, selv om rundt 26 stater nå har statutter som fastslår at barn må hjelpe sine foreldre når de har behov for det." Statuttene har sjelden blitt håndhevet, men kanskje tiden nå er moden for slike tiltak. Slike forpliktelser kunne for eksempel inkorporeres i livsvarige foreldrekontrakter.
For det andre skal vi ikke lete lenge for å se at sterke familier ikke nødvendigvis skaper sosial solidaritet. Sør‑Italia er et godt eksempel, men lignende tilstander kan også finnes i andre miljøer. Fattige boligstrøk kan for eksempel ha egne kriminelle familier, hvor sterke familiebånd og ‑forpliktelser er selve grunnlaget for deres ulovlige aktiviteter. Også helt lovlydige
((76))
familier kan stenge seg ute fra omverdenen og avvise ethvert ansvar overfor den. Sterke familiebånd kan bare være en god kilde til sivilt samhold dersom familien både vender blikket utover og innover ‑ og det er dette jeg mener når jeg snakker om den sosialt integrerte familien. Familierelasjonene er en del av den større sammenhengen som samfunnslivet representerer.
((77))
Det klassiske sosialdemokratiets tanker om velstand var så å si identiske med dets ideer om økonomisk sikkerhet og omfordeling av godene. De nyliberale satte konkurransedyktighet og det å skape velstand mye høyere på prioriteringslisten. Den tredje vei legger også stor vekt på disse verdiene, som i lys av det globale markedet er både aktuelle og viktige. De vil imidlertid ikke bli utviklet dersom individet overlates til sin egen skjebne i et økonomisk dragsug. Staten må spille en vesentlig rolle i å investere menneskelige ressurser og infrastruktur som kreves for å kunne utvikle en aktiv, foretaksom kultur.
Man kan si at den tredje vei representerer en ny blandingsøkonomi. Man hadde tidligere to ulike versjoner av den gamle blandingsøkonomien. Den ene innebar et skille mellom staten og den private sektoren, men med en stor del av industrien som børsnoterte selskaper. Den andre var og er det sosiale markedet. I begge disse versjonene er markedene stort sett underordnet staten. Den nye blandingsøkonomien leter heller etter en synergi mellom de offentlige og private sektorene, hvor markedets dynamikk utnyttes med allmennhetens interesser for øye. Dette medfører en balanse mellom regulering og deregulering, både på det transnasjonale, det nasjonale og det lokale nivået; og en balanse mellom det økonomiske og det ikke‑økonomiske samfunnslivet. Det andre punktet er minst like viktig som det første, men oppnås delvis gjennom det første.
Et høyt antall foretaksetableringer og ‑avviklinger er karakteristisk for en dynamisk økonomi. En slik variasjon er ikke kompatibel med et samfunn hvor det er de selvfølgelige vanene som dominerer, inkludert de som skapes av velferdssystemene. Sosialdemokratene må forandre forholdet mellom risiko og trygghet i velferdsstaten, for å utvikle et samfunn bestående av «ansvarlige risikotakere» innenfor områder som: staten, forretnings~
((78))
foretak og arbeidsmarkeder. Folk trenger beskyttelse når noe går galt, men også materielle og moralske muligheter til å komme seg gjennom overgangsperioder i livene sine.
Temaet likhet trenger en grundig gjennomtenking. Likhetsidealet og den individuelle friheten kan komme i konflikt, og det kommer ikke noe godt ut av å late som om likhet, pluralisme og økonomisk dynamisme alltid er kompatible fenomener. De stadig økende ulikhetene drives frem av de strukturelle endringene, og derfor er det ikke lett å bekjempe dem. Sosialdemokratene må imidlertid ikke akseptere at stor ulikhet kan ha en positiv innvirkning på den økonomiske fremgangen, eller at ulikhetene er uunngåelige. De bør fri seg fra de tidligere holdningene til ulikhet, som av og til har virket nærmest som en besettelse, samtidig som de revurderer selve begrepet likhet. Likhet må bidra til mangfold, og ikke stå i veien for det.
Av grunner jeg vil komme tilbake til senere, må ikke omfordelingstanken forsvinne fra den sosialdemokratiske dagsordenen. Men den senere tids diskusjoner blant sosialdemokratene har med rette endret fokus mot en «omfordeling av muligheter». Kultiveringen av menneskelig potensial bør så langt det er mulig erstatte en omfordeling basert på «etterpåklokskap».
Betydningen av likhet
Mange mener at likhet i dag bør dreie seg om like muligheter, eller meritokrati ‑ det vil si den nyliberale modellen. Det er imidlertid viktig å innse hvorfor en slik posisjon ikke er holdbar. For det første (hvis en slik likhet hadde vært mulig å oppnå), ville et meritokratisk samfunn skape store ulikheter med hensyn til resultater, noe som ville true det sosiale samholdet. Ta for eksempel fenomenet <'vinneren tar alt», noe som har en påviselig virkning i arbeidsmarkedet. En person som bare er ørlite grann mer talentfull enn en annen person, kan kreve å få høyere lønn enn den andre. En tennisspiller på toppnivå eller en berømt operasanger tjener enormt mye mer enn en som ikke er fullt så god, og dette skjer ikke til tross for, men på grunn av det faktum at et meritokratisk prinsipp er i funksjon. Når det bare er ørsmå marginer som skiller mellom suksess eller fiasko for et produkt, er det enorme summer som står på spill for et forretningsforetakende. Enkeltpersoner som anses å ha evnen til å gjøre denne lille forskjellen, blir uforholdsmessig høyt belønnet. De representerer den nye kategorien «ukjente berømtheter»'.
((79))
Med mindre et meritokratisk samfunn viser vilje til en strukturell endring når det gjelder jobbdistribusjon, som per definisjon bare kan være forbigående, vil det også ha en stor mobilitet nedover. Mange må rykke ned for at andre skal rykke opp. Men som forskningen har vist, vil en utbredt mobilitet nedover ha sosialt ødeleggende konsekvenser og virke fremmedgjørende for dem det gjelder. Sterk mobilitet nedover vil være like skadelig for det sosiale samhold som om man hadde en stor upåvirket, ekskludert klasse. Et fullt gjennomført meritokrati vil skape et ekstremt eksempel på en slik klasse, nærmest en pariakaste. For ikke bare ville enkelte grupper befinne seg på bunn, men de ville vite at deres manglende egenskaper gjorde det bare rett og rimelig ‑ og det er vanskelig å tenke seg en mer håpløs situasjon.
Uansett er et fullstendig meritokratisk samfunn ikke bare urealiserbart; det er en selvmotsigende tanke. Av allerede nevnte grunner vil et meritokratisk samfunn sannsynligvis skape store lønnsforskj eller. I et slikt sosialt system vil de privilegerte kunne gi sine egne barn fordeler, og dermed ødelegge meritokratiet. For selv i de relativt egalitære sovjetinspirerte samfunnene, hvor velstand ikke var noen garanti for barnas fremgang, hadde de privilegerte samfunnslagene mulighet til å gi sine avkom visse fordeler.
Slike observasjoner viser ikke at meritokratiske prinsipper er irrelevante i forhold til likhetsidealet, men de viser at disse prinsippene verken kan utfylle dette idealet eller brukes for å definere det. Hvordan skal da begrepet likhet forstås? Ifølge den nye politikken virker likhet inkluderende og ulikhet ekskiuderende, selv om også disse begrepene må forklares nærmere. At et samfunn er inkluderende, handler om statsborgerskap og de sivile og politiske rettigheter og plikter som alle samfunnsmedlemmer skal ha; ikke bare formelt sett, men som en realitet som preger deres liv. Det handler også om muligheter og engasjement i det offentlige rom. I et samfunn hvor arbeidet spiller en vesentlig rolle for folks selvfølelse og levestandard, er tilgang til arbeid en viktig del av fremtidsmulighetene. Utdannelse er en annen, og ville være det selv om det ikke var så viktig for muligheten til å skaffe arbeid.
To former for eksklusjon blir stadig mer tydelige i det moderne samfunnet. Den ene formen er ekskluderingen av de som befinner seg på bunnen, og som er avskåret fra de mulighetene som finnes i et samfunn. Den andre formen er den frivillige eksklusjonen, «elitenes protest» ‑ mer velstående grupper som trekker seg unna offentlige institusjoner, og som
((80))
velger å leve tilbaketrukket fra resten av samfunnet.' Privilegerte grupper begynner å leve i avgrensede fellesskap og velger å trekke seg bort fra det offentlige utdanningssystemet og det offentlige helsevesenet.
Inklusjon og eksklusjon har blitt viktige begreper når man skal analysere og svare på ulikhetene, på grunn av endringer som påvirker klassestrukturen i industrilandene, noe vi også tidligere har vært kort inne på. For et kvart århundre siden hadde flertallet av den arbeidende befolkningen manuelle jobber, og størsteparten arbeidet med vareproduksjon. Informasjonsteknologien har hatt en dramatisk innvirkning på produksjonsprosessene og har redusert behovet for ufaglærte arbeidere vesentlig. Både design og bearbeiding skjer via dataskjermene; lagrings‑ og distribusjonssystemene er blitt automatiske, og leverandører og kunder har blitt integrert med produksjonen og har fjernet behovet for arbeid som tidligere ble gjort manuelt. I dag arbeider mindre enn 20 prosent avarbeidsstyrken i de fleste utviklede økonomiene med vareproduksjon, og andelen er stadig fallende. Den tradisjonelle arbeiderklassen har i stor grad forsvunnet, og de gamle arbeidersamfunnene, som for eksempel var bygget opprundt kull‑, jern‑ ogstålproduksjon, eller rundt skipsbygging, har endret karakter.
Noen samfunn har blitt revitalisert, mens andre har forfalt. I likhet med fattige boligområder i de store bykjernene, har også disse samfunnene blitt isolert fra resten av samfunnet. Der det er store minoritetsgrupper, kan også etniske fordommer være med på å styrke ekskluderingsprosessen. I likhet med mange amerikanske byer har også de europeiske storbyene begynt å ta inn store mengder immigranter, noe som har skapt grupper med «nyfattige» i London, Paris, Berlin, Roma og andre urbane områder. Den økonomiske eksklusjonen er dermed både fysisk og kulturell. I disse områdene forfaller husene, og mangelen på jobber er et dårlig incitament til å ta en utdannelse, noe som igjen skaper sosial ustabilitet og oppløsningstendenser. Mer enn 60 prosent av leieboerne i kommunale leiligheter rundt London City, den rikeste kvadratkilometeren i Storbritannia, er arbeidsløse. Likevel klarer ikke City Airport, som ligger like i nærheten, å skaffe tilstrekkelig med faglærte arbeidere.'