Verdier

• Likhet

• Beskyttelse av de sårbare

• Frihet som autonomi

• Ingen rettigheter uten forpliktelser

• Ingen autoritet uten demokrati

• Kosmopolitisk pluralisme

• Filosofisk konservatisme

((54))

Andre saker som opptar representantene for den tredje veien, hører ikke inn under et frigjøringspolitisk rammeverk. Dette er saker som vår reak­sjon på globaliseringstendensen, på den vitenskapelige og teknologiske utviklingen, og vårt forhold til naturen. Spørsmålene som må stilles, dreier seg ikke om sosial rettferdighet, men om hvordan vi bør leve når nå tradi­sjonene og sedvanene er nedtonet, hvordan vi skal gjenskape en sosial solidaritet, og hvordan vi skal reagere på økologiske problemer. Som svar på disse problemene må vi fremheve kosmopolitiske verdier og det som kan kalles en filosofisk konservatisme. I en tid med økologisk risiko kan ikke moderniseringen være rettlinjet, og vi kan heller ikke sette likhets­tegn mellom modernisering og økonomisk vekst.

Moderniseringsspørsmålet er et grunnleggende spørsmål for den nye politikken. Økologisk modernisering er én versjon, men det finnes også andre. Tony Blairs taler, for eksempel, er krydret med snakk om modernis­ering. Hvordan skal begrepet modernisering forstås? En åpenbar betyd­ning er moderniseringen av selve sosialdemokratiet ‑ løsrivelse fra de klassiske sosialdemokratiske posisjonene. Men som et videre begrep kan moderniseringsstrategien bare fungere dersom sosialdemokratene har en dypere forståelse av begrepet.

En modernisering som er økologisk sensitiv handler ikke om <(mer og mer modernitet», men den har et bevisst forhold til moderniseringspro­sessens

problemer og begrensninger. Den er lydhør overfor behovet for å reetablere en kontinuitet og utvikle sosialt samhold i en hektisk verden som stadig preges av omveltninger, og hvor egentlig uforutsigbare krefter ‑ som vitenskapelig og teknologisk nytenkning ‑ spiller en så viktig rolle.

Filosofisk konservatisme er et sentralt tema. Modernisering og konser­vatisme blir naturligvis ofte oppfattet som motsetninger. Vi må imidlertid bruke modernitetens redskaper for å håndtere en verden «hinsides tradi­sjonene» og «utenfor naturen», hvor risiko og ansvar blandes på en ny måte.

«Konservatismen» er i denne forstand bare løselig forbundet med den politiske høyresidens forståelse av den. Den antyder en pragmatisk hold­ning til endringer; et nyansert syn på vitenskap og teknologi og erkjennelse av deres tosidige konsekvenser for oss; respekt for fortiden og historien; og på miljøsiden, bruk av forsiktighetsprinsippet der det er gjennomførlig. Disse målene er ikke bare forenlige med en moderniseringsagenda ‑ de forutsetter nettopp en slik utvikling. Vitenskapen og teknologien, som

((55))

diskutert ovenfor, kan ikke lenger holdes utenfor demokratiets rekkevidde, siden de påvirker våre liv på en mer direkte og omfattende måte enn til­fellet var for tidligere generasjoner.

La oss også ta eksempelet familien, som har vært en del av de mest omstridte debattene i moderne politikk. Å bevare kontinuiteten i familie­livet, særlig med tanke på å beskytte barna, er et av familiepolitikkens viktigste mål. Dette kan imidlertid ikke oppnås gjennom en reaksjonær holdning, det vil si ved å forsøke å gjenetablere den «tradisjonelle fam­ilien». Som jeg vil forsøke å vise i det følgende, forutsetter det en mod­erniserende demokratiseringsplan.

((56))

Kapittel 3 Staten og det sivile samfunnet

Tankene som formuleres her er ment som en skisse ‑ og bare en skisse ‑av et integrert politisk program, som skal dekke de viktigste delene av samfunnet. Å reformere staten og statsstyret bør være et grunnleggende orienteringsprinsipp for den tredje veis politikk ‑ en prosess som også omfatter en utvidelse av selve demokratiet. Staten kan i samarbeid med organer i det sivile samfunnet arbeide for fornyelse og utvikling av lokal­samfunnet. Det økonomiske grunnlaget for et slikt samarbeid er det jeg vil kalle den nye blandingsøkonomien. En slik økonomi kan bare virke effektivt dersom de eksisterende velferdsinstitusjonene gjennomgår en omfattende modernisering. Den tredje veis politikk er en politikk for én nasjon. Den kosmopolitiske nasjonen skaper et sosialt inkluderende sam­funn, men er også viktig med hensyn til å støtte utviklingen av trans­nasjonale styresystemer.

Hvert av disse begrepene vil bli diskutert noe grundigere i de følgende avsnittene. Ingen av dem er imidlertid uproblematiske. Tvert imot er så å si alle sammen både diskuterbare og vanskelige. Vi vet ikke om vi vil klare å kontrollere de kreftene som globaliseringen og den teknologiske utvik­lingen har sluppet løs. De nye risikoområdene representerer en merkelig blanding av farer og fordeler. Rammeverket som presenteres her er derfor et program under utarbeidelse.

Å demokratisere demokratiet

De nyliberale nsker å redusere statens makt, mens sosialdemokratene historisk sett har vært opptatt av å utvide den. Ifølge den tredje vei bør staten rekonstrueres ‑ hinsides høyresidens idé om at «staten er fienden» og venstresidens idé om at «staten er løsningen».

((57))

Den tredje veis program

Det radikale sentrum

Den nye demokratiske staten (staten uten fiender)

Aktivt sivilt samfunn

Den demokratiske familien

Den nye blandingsøkonomien

Likhet som inkluderende faktor

Positiv velferd

Den sosialt investerende staten

Den kosmopolitiske nasjonen

Kosmopolitisk demokrati

Hvis det liberale demokratiet er i krise i dag, er ikke årsaken, som for et halvt århundre siden, at det trues av fiendtlige rivaler, men tvert imot at den ikke har noen rivaler. Tiden med to motpoler er over, og de fleste statene har ingen klare fiender. Stater som nå altså står overfor helt andre farer, må også lete etter andre legitimeringskilder enn de som ble brukt før. Den moderne staten ble støpt i krigens smeltedigel, og krigføring eller krigsforberedelser preget også de statlige institusjonene. Borgerrettigheter og velferdsprogrammer ble stort sett etablert etter hvert som statene for­søkte å engasjere sine innbyggere og holde på deres støtte, et fenomen som fortsatte gjennom hele den kalde krigen. Dette er et faktum som mange sosialdemokratiske skribenter ‑ inkludert den kanskje viktigste av dem, T.H. Marshall ‑ har oversett. De har fremstilt utviklingen av det liberale demokratiet og velferdsstaten som mer uavhengige prosesser enn de fak­tisk var.

Fremveksten av det globale markedet og fraværet av storstilte kriger er imidlertid ikke de eneste faktorene som påvirker statenes struktur eller regjeringenes legitimitet. Andre påvirkningsfaktorer omfatter selve utbred­elsen av demokratiseringsprosessen, som er nært forbundet med bortfall~ ende tradisjoner og sedvaner. Demokratiets appell skyldes ikke bare, og kanskje heller ikke primært, de liberale demokratiske institusjonenes tri­umf over andre institusjoner, men mer de dypereliggende kreftene som er med på å omforme det globale samfunnet, slik som behovet for individuell

((58))

autonomi og utviklingen av en mer reflektert befolkning. Demokrati­seringen utflankerer demokratiet, og ubalansen må håndteres på et eller annet vis.

Demokratiets krise skyldes at det ikke er demokratisk nok. Som nevnt i forrige kapittel har folks tillit til politikerne sunket i løpet av de siste tre årtiene, mens troen på demokratiet som sådan ikke har det. 90 prosent av den amerikanske befolkningen er «fornøyd med en demokratisk styre­form».' En undersøkelse blant elleve europeiske land i perioden 1981­1990 viste at også her støtter mer enn 90 prosent av befolkningen den «demokratiske styreformen». En like stor andel var enig i at «vi må se etter nye måter å videreutvikle demokratiet på».

Saken gjelder ikke hvorvidt vi skal ha en sterkere eller svakere stat, men at vi erkjenner at også statsstyret må tilpasse seg den globale alderens nye betingelser, og at autoritet, inkludert statens legitimitet, må fornyes på en aktiv måte. I et posttradisjonelt samfunn kan man ikke lenger legitimere autoritet med tradisjonelle symboler eller med å si at «det er slik det alltid har blitt gjort». Hvilke reformer skal vi prioritere? Hvordan kan vi demo­kratisere demokratiet? Svaret er delvis kontekstavhengig, sidn ulike land har valgt ulike veier og har varierende konstitusjonelle bakgrunner. Den generelle vektleggingen bør imidlertid være den samme overalt. Og den kan beskrives på følgende måte:

(1) Staten må reagere strukturelt på globaliseringen. En demokratiser­ing av demokratiet innebærer først og fremst en desentralisering, men ikke som en enveisprosess. Globaliseringen skaper et ønske om og en grunn til å overføre mer makt til de regionale myndighetene, men faktisk også til maktforflytning oppover. En slik dobbeltbevegelse ‑ altså en bevegelse med dobbel demokratisering ‑ svekker ikke nasjonalstatens autoritet, den er faktisk med på å forsterke den autoriteten, siden staten dermed blir mer lydhør overfor den ytre påvirkningen fra alle kanter. I forhold til Den europeiske union medfører dette at subsidiaritet (eller nærhetsprinsippet) behandles som mer enn bare et doktrinært begrep: Det er en måte å kon­struere en politisk orden på, som verken representerer en supermakt eller et rent frihandelsområde, og som samtidig gir nasjonen fornyet påvirk­ningskraft.

(2) Staten bør utvide den offentlige sfærens rolle. Dette medfører kon­stitusjonelle reformer rettet mot en større gjennomsiktighet og åpenhet, samt innføring av nye tiltak for å forhindre korrupsjon. Det er ikke til­

((59))

feldig at regjeringer over hele verden har blitt anklaget for korrupsjon i løpet av de siste årene. Årsaken til dette er ikke at korrupsjonen øker, men at det politiske miljøet har endret seg. Liberale demokratiske institusjoner, som angivelig skal være ganske åpne, har i de fleste land vært avhengige av avtaler bak kulissene og av privilegier og proteksjonisme. En av de største endringene som har påvirket den politiske sfæren, er at regjeringer og den generelle befolkningen i stadig større grad deler samme informasjonsmiljø. Enhver prosedyre blir gransket, og omfanget av hva som anses som kor­rupt eller uakseptabelt, blir stadig utvidet. Et av Storbritannias problemer ‑ eller er det kanskje en mulighet? ‑er at landet trenger en tosidig konstitu­sjonell moderniseringsprosess. Konstitusjonelle reformer av en mer omfatt­ende type har vært på dagsordenen helt siden Charter 88 plasserte dem der for ti år siden, og dette har blitt en del av Labours politiske agenda. Disse reformene ble opprinnelig inspirert av erkjennelsen av at Stor­britannia faktisk har mye å ta igjen i forhold til mer avanserte konstitusjon­elle modeller i andre land. Nå må de dessuten reagere på mer omfattende trender.

Til forskjell fra nesten alle andre liberale demokratier har ikke Stor­britannia noen nedskrevet konstitusjon. Bare innenfor sedvaneretten og i noen grad i presedenslovgivningen er regjeringens funksjoner og borgernes plikter og rettigheter fastlagt. Konstitusjonelle endringer bør ha som mål­setting ikke bare å gjøre disse prinsippene eksplisitte, men å bekjempe hemmelighetskulturen som gjennomsyrer de høyere nivåene av de brit­iske institusjonene. Den utøvende myndighet har for mye makt, og de eksisterende ansvarlighetsformene er svake; parlamentskomiteer avspeiler underhusets sammensetning og har sjelden særlig stor innflytelse. Over­huset, slik det fremstår i dag, er en anakronisme i et demokratisk samfunn.

Ved første øyekast virker det vanskelig å f til reformer innenfor noen av disse områdene, og ikke mindre vanskelig å endre alle områdene sam­tidig. Reformene må jo skje gjennom nettopp de institusjonene som utgjør selve problemet. Labour i sin nåværende maktposisjon har imidlertid star­tet sterkt, og det er faktisk mulig at selv sementerte måter å gjøre ting på, kan endres når de blir konfrontert på en aktiv måte.

(3) Stater som ikke har ytre fiender bevarer eller oppnår sin legitimitet ved å øke sin administrative effektivitet. Folk mister generelt tillit til staten fordi den er uhåndterlig og ineffektiv. I en verden hvor forretningsorganisa­

((60))

sjonene er mer tilpasningsdyktige og virker lettere til bens, blir ofte de statlige institusjonene hengende etter. Begrepet «byråkrati», med sine papirmølle‑konnotasjoner, var opprinnelig ment å skulle betegne stats­styret. Omstruktureringen av staten skulle følge det økologiske prinsippet om å «få mer ut av mindre», altså en forbedring og ikke en redusering av ytelsen. De fleste statene har fortsatt mye å lære av forretningslivets praksis ‑ for eksempel på områder som målstyring, effektiv revisjon, fleksible avgjørelsesstrukturer og større deltakelse fra de ansattes side ‑ dette siste punktet er også en demokratiseringsfaktor. Sosialdemokratene må svare på kritikken om at de statlige institusjonene mangler markedsdisiplin og derfor blir late, og at tjenestene de yter blir av dårlig kvalitet. Som den amerikanske politiske kommentatoren E.J. Dionne også påpeker, kan diskusjonen bli en parodi på seg selv, som om staten var et synonym for ineffektivitet, hvor man glemmer at de fine skolene, de offentlige syke­husene eller parkene faktisk eksisterer.2 Den riktige reaksjonen vil ikke være å innføre markedsmekanismer eller kvasi‑markeder overalt der det er mulig. Tanken om at staten skulle imitere markedet var hovedtanken i David Osborne og Ted Gaeblers bok Reinventing Government. Deres arbeid påvirket også Clintons politikk tidlig i 1990‑årene. Å gjen­oppfinne staten vil i enkelte tilfeller bety å velge markedsbaserte løs­ninger. Men det bør også bety å styrke statens effektivitet i forhold til markedet.

(4) Globaliseringens påtrykk nedover medfører ikke bare en mulighet for, men også en nødvendighet av andre demokratiformer enn den tradi­sjonelle valgprosessen. Staten kan reetablere en mer direkte kontakt med befolkningen, og befolkningen med staten, gjennom «demokratieksperi­menter» ‑ lokalt, direkte demokrati, elektroniske folkeavstemninger, bor­gerjuryer og så videre. Slike tiltak vil ikke kunne erstatte de vanlige lokal­og nasjonalvalgene, men kan bli et godt supplement til dem. En modell er den svenske løsningen som ble forsøkt for tyve år siden, hvor staten trakk inn allmennheten direkte da energipolitikken skulle utformes. Staten, fagforeningene, partiene og utdanningsinstitusjonene avholdt energikurs av én dags varighet. Alle som deltok på et slikt kurs, fikk komme med formelle anbefalinger overfor staten. Sytti tusen mennesker deltok i denne øvelsen, som definitivt var med på å forme politikken.

(5) Fiendeløse staters legitimitet avhenger mer enn før av deres evne til risikostyring. Som nevnt handler ikke risikostyring bare om å sørge for

((61))

sikkerhet ‑ den vanlige tolkningen av risikobegrepet når det gjelder vel­ferdsstaten. Det dreier seg heller ikke bare om økonomisk risiko: også andre former for risiko, for eksempel innen vitenskap og teknologi, rammer staten direkte. Staten må nødvendigvis regulere de vitenskapelige og tekno­logiske endringene og dessuten håndtere de etiske spørsmålene som opp­står i kjølvannet av disse.

Som vi har diskutert tidligere, kan vi ikke overlate til ekspertene å analysere risikoaspektet. I utgangspunktet kreves offentlig engasjement. Blant de mange mulige situasjonene som kan oppstå, finner vi også situa­sjoner hvor faren er høy, men hvor tilliten til den ansvarlige organisasjonen er lav. Veloverveide prosedyrer kreves ved hvert trinn opp mot en risiko­avgjørelse, og normalt bør både eksperter, staten og lekfolk være involvert. Målet med en risikoanalyse er å belyse hvilke praktiske valg som finnes, og begrensningene ved den tilgjengelige vitenskapelige eller tekniske kunn­skapen. Mange av risikosituasjonene er komplekse, og derfor må debatten ha vide rammer.

Prosjektet California Comparative Risk er et godt eksempel på hvordan man kan kombinere risikovurdering og engasjement fra den allmenne befolkningen. Man etablerte tekniske komiteer for de tre områdene helse, miljøvern og trygdesystemet, og disse skulle ‑ uavhengig av hverandre ‑arbeide med å rangere risikoen innenfor deres respektive kategorier. Tre andre komiteer bestående av lekfolk ble også etablert. De skulle vurdere muligheten for risikostyring, samt de juridiske og økonomiske konsek­vensene. Siden ble lek‑ og ekspertkomiteene ført sammen og bedt om å finne frem til løsninger. Lekkomiteene tok opp mange saker som de tek­niske komiteene rett og slett hadde oversett, og dette førte til en engasjert offentlig debatt om risikokriterier. Senere ble også enkelte av disse inn­lemmet i den offentlige politikken.

6) Demokratiseringen av demokratiet kan ikke bare skje på lokalplan eller på nasjonalt plan ‑ staten må også ha et kosmopolitisk perspektiv, og demo­kratiseringen oppover må ikke stoppe på det regionale nivået. En demokrati­sering nedover forutsetter et fornyet sivilt samfunn, noe jeg også skal komme tilbake til senere. Disse punktene danner til sammen en statsform som det bør være sosialdemokratenes mål å skape: den nye demokratiske staten.

((62))

Den nye demokratiske staten (staten uten

fiender)

• Myndighetsoverføring fra regjering til regionale myndigheter

• Dobbel demokratisering

• Fornying av den offentlige sfæren ‑ gjennomsiktighet

• Administrativ effektivitet

• Direkte demokratiske mekanismer

• Staten som risikostyrer

Den nye demokratiske staten er et ideal, og et åpent sådant. Jeg pretenderer ikke å kunne avsløre hva som vil kreves for at det skal kunne bli en realitet. Dessuten vil enhver reform ha sine egne komplekse elementer. Ord som f.eks. desentralisering og myndighetsdelegering klinger godt ‑ gi makten tilbake til regionene, til byene og til nabolaget! I likhet med alle andre demokratiseringsprosesser medfører imidlertid fordelene oså forplikt­elser. Overføring av myndighet til regionene kan skape fragmentering der­som det ikke balanseres med en overføring av myndighet «oppover>. Dette vil ikke nødvendigvis virke demokratiserende: Man må sørge for at det blir det. Som kritikerne har påpekt, kan en slik myndighetsoverføring medføre større byråkratisk makt til de som allerede befinner seg i polit­ikkens sentrum. Storbritannias «fattige, triste byer», sies det, kan fornyes ved hjelp av større selvstyre, og dette er sikkert også sant.4 Det er imidler­tid også en åpenbar fare for at enkelte byer eller regioner løper fra de andre, og dermed forsterkes de regionale markedsforskjellene som allerede preger Storbritannia.

Spørsmålet om det sivile samfunnet

Å skape et aktivt sivilt samfunn er en grunnleggende side ved den tredje veis politikk. I motsetning til den gamle venstresiden, som hadde en tendens til å avvise påstander om at det sivile samfunnet var på tilbake­gang, erkjenner den nye politikken at slike bekymringer er realistiske. At det sivile samfunn spiller en stadig mindre rolle, er et reelt og synlig fenomen i mange deler av det moderne samfunnet, og ikke bare en kon­servativ idé. Vi ser det i den svekkede solidaritetsfølelsen i enkelte lokal­

((63))

samfunn og i urbane strøk, i den høye kriminaliteten og

i de oppløste

ekteskapene og familiene.

Høyresiden har en tendens til å avvise at økonomisk nød har noe med disse problemene å gjøre. Men det er like galt å redusere det sivile sam­funnets tilbakegang til et rent økonomisk spørsmål, noe den gamle venstre­siden ofte gjorde, som å avvise virkningen av fattigdom og nød. Vi kan ikke gi velferdsstaten skylden for uthulingen av det sivile samfunn eller anta at utviklingen kan snus ved at det sivile samfunnet overlates til seg selv. Staten både kan og må spille en vesentlig rolle i arbeidet med å fornye den sivile kulturen.

Fornyelsen av det sivile

samfunnet

Staten og det sivile samfunnet i partnerskap

Samfunnsfornyelse gjennom å utnytte det lokale initiativ

Engasjement fra den tredje sektoren

Beskyttelse av den lokale offentlige sfæren

Lokalsamfunnbaserte tiltak mot kriminalitet

Den demokratiske familien

Staten og det sivile samfunnet bør inngå et samarbeid hvor hver av dem hjelper, men også kontrollerer, den andre. Fellesskapstemaet er funda­mentalt for den nye politikken, men ikke bare som et abstrakt slagord. Globaliseringen gjør det både viktig og mulig å fokusere på samfunnet på grunn av det presset som skapes nedover. Begrepet «fellesskap» betyr ikke bare at man forsøker å gjenerobre tapte former for lokal solidaritet; det omfatter også praktiske tiltak for å fremme en sosial og materiell opprust­fling av lokalsamfunnene, av byer og større lokalområder. Det finnes ingen permanente grenser mellom staten og det sivile samfunnet. Avhengig av konteksten må staten i enkelte tilfeller trekkes mer inn på den sosiale arenaen, og i andre tilfeller trekkes ut. Når staten trekker seg ut av et direkte engasjement, vil kanskje dens ressurser fortsatt behøves for å støtte aktivi­teter som lokale grupper overtar eller innfører ‑ og dette gjelder særlig i de fattigere områdene. Samtidig er det spesielt i de fattige områdene at en slik investering i det lokale initiativ og engasjement kan gi størst utbytte.