Når sosialismen nå har spilt fallitt som økonomisk teori, har en av de viktigste skillelinjene mellom venstre og høyre blitt borte, i hvert fall for overskuelig fremtid. Den marxistiske venstresiden ønsket å felle kapitalismen og erstatte det med et annet system. Mange sosialdemokrater mente også at kapitalismen både kunne og burde modifiseres gradvis slik at den ville miste mange av sine typiske kjennetegn. I dag er det ingen som har noe alternativ til kapitalismen ‑ argumentene som gjenstår handler om hvor langt, og på hvilke måter kapitalismen bør styres og reguleres. Disse argumentene er helt åpenbart viktige, men ganske bleke i forhold til tidligere tiders mer fundamentale uoverensstemmelser.
Ettersom denne situasjonen har endret seg, har en lang. rekke andre problemer og muligheter kommet til overflaten som ikke ligger innenfor venstre/høyre‑aksens rekkevidde. Dette dreier seg om økologiske spørsmål, men også om saker som har å gjøre med endringer i familiestrukturen, arbeidslivet og personlig og kulturell identitet. Verdier som sosial rettferdighet og frigjøring har naturligvis med alt dette å gjøre, men de førstnevnte sakene går på tvers av de sistnevnte verdiene. Foruten den klassiske venstresidens frigjøringspolitikk må vi også tilføye det som jeg ellers har kalt livspolitikk. '4 Det er kanskje ikke noen god benevnelse, men det som menes med det er at mens en frigjørende politikk fokuserer på livsmuligheter, vil livspolitikk handle om livsavgjørelser. Det er en politikk som dreier seg om valg, identitet og gjensidighet. Hvordan skal vi reagere på hypotesen om global oppvarming? Skal vi eller skal vi ikke godta atomenergi? Hvordan bør EUs fremtid se ut? Dette er ikke klare venstre‑ eller høyresaker.
Slike betraktninger viser at sosialdemokratene bør ta en ny titt på det politiske sentrum. Sosialdemokratiske partier har beveget seg mot sentrum av hovedsakelig opportunistiske årsaker. I lys av venstre‑ og høyreideologier kan det politiske sentrum naturligvis bare bety kompromissløsninger, en «mellomting», mellom to klarere alternativer. Hvis venstre og høyre imidlertid er smalere begreper i dag enn tidligere, er ikke dette lenger riktig.
((39))
Ideen om den «aktive mellomposisjonen» eller det «radikale sentrum», som blant sosialdemokrater har vært et hett tema i den senere tid, bør tas alvorlig.
En slik mellomposisjon impliserer at «venstre‑sentrum» ikke nødvendigvis er det samme som et «moderat venstre». Så å si alle de ovenfor nevnte spørsmålene som dreier seg om livspolitikk, krever radikale løsninger eller en radikal politikk på ulike styringsnivåer. Alle er potensielt splittende, men forholdene og alliansene som kreves for å håndtere dem, følger ikke nødvendigvis de samme skillelinjene som de økonomiske interessene. I Culture of Contentment sier økonomen J.K. Galbraith at i vår tids samfunn mister de rike interessen for de fattige." Forskning i de europeiske landene viser imidlertid at på mange områder er faktisk det motsatte tilfellet. Allianser fra bunnen og opp kan etableres, som kan danne et grunnlag for radikale politiske tiltak. Håndtering av f.eks. økologiske problemer krever ofte et radikalt perspektiv, men nettopp den formen for radikalisme kan i prinsippet fa bred oppslutning. Det samme gjelder alt fra globaliseringsspørsmål til familiepolitikk.
Begrepet «venstre‑sentrum» er derfor ikke noen uskyldig merkelapp. Et fornyet sosialdemokrati må ligge til venstre for sentrum, fordi sosial rettferdighet og frigjøring fortsatt må være selve kjernen. Men «sentrum» bør ikke anses som et tomt begrep. Vi snakker her om allianser som sosialdemokratene kan veve sammen ut fra dagens mangfold av livsstiler. Både tradisjonelle og nye politiske problemer bør vurderes på denne måten. En reformert velferdsstat må for eksempel oppfylle kriterier for sosial rettferdighet, men den må også anerkjenne og inkorporere aktive livsstilsvalg, og den må innarbeide økologiske strategier og svare på nye farescenarier.
«Radikalisme)> var tidligere det som satte venstre opp mot høyresiden ‑ og venstre mot venstre, siden de revolusjonære og marxistene så seg selv som helt atskilt fra den fløyen som de anså for kun å være «reformatorer». Vi kan ikke lenger sette likhetstegn mellom det å befinne seg på venstresiden og det å være radikal ‑ om det noen gang egentlig har vært riktig å gjøre det. Mange sosialdemokrater føler ubehag ved en slik situasjon, men den har også sine fordeler siden den åpner for utveksling over politiske gjerder som før var mye høyere. Se igjen på eksempelet velferdsreformer. Det er store forskjeller mellom sosialdemokraters og nyliberales holdning til velferdsstatens fremtid, og disse forskjellene dreier seg hovedsakelig om typisk venstre/høyre‑politikk. De fleste sosialdemokrater ønsker å opprettholde utgiftene til velferdsstaten på et høyt nivå, mens de nyliberale
((40))
ønsker et mindre omfattende sosialt sikkerhetsnett. Men det finnes også saker som alle velferdsreformatorer må ta stilling til. Spørsmålet om hvordan man skal håndtere den stadig økende andelen eldre i befolkningen, er for eksempel ikke bare et spørsmål om å bestemme pensjonsnivåer. Det krever mer radikal tenkning i forhold til nye sider ved selve aldringsprosessen, endrede helse‑ og sykdomsmønstre, og så videre.
Politisk handling
Ved ethvert forsøk på politisk fornyelse melder spørsmålet om handling seg. Hvis det er mulig å lage et sammenhengende politisk program, hvordan skal det implementeres? De sosialdemokratiske partiene begynte som folkebevegelser sent på 1800‑ og tidlig på 1900‑tallet. I dag er de i ideologisk krise, samtidig som de utfiankeres av nye folkebevegelser og er, i likhet med andre partier, fanget i en situasjon hvor politikken har blitt devaluert og staten tilsynelatende tappet for makt. Nyliberalismen har gått til vedvarende angrep på statens rolle i det sosiale og økonomiske liv, en rolle som ser ut til å stemme overens med trender i den virkelige verden. Det er på tide at sosialdemokratene går til motangrep mot slike synspunkter, som faktisk ikke tåler grundig evaluering.
Temaer som dreier seg om politikkens slutt og om at staten oversvømmes av de globale markedene, har vært så fremtredende i den senere tids politiske litteratur at det kan være på sin plass å oppsummere hva en stat faktisk kan oppnå i vår verden.
Staten eksisterer for å:
• sørge for at interessemangfoldet blir representert.
• skape et forum for forsoning mellom disse interessenes motstridende krav.
• skape og beskytte et åpent offentlig rom, hvor det er mulig å avholde ubegrensede politiske debatter.
• tilby et mangfold av offentlige goder, inkludert forskjellige former for kollektiv trygd og velferd.
• regulere markedene i offentlighetens interesse og fremme markedskonkurranse dersom en monopolsituasjon truer.
• fremme et fredelig samfunn gjennom å kontrollere voldsutøvelse og gjennom politiarbeid
((41)).
• fremme en aktiv utvikling av menneskelig kapit
tig rolle i utdanningssystemet.
• opprettholde et effektivt rettsvesen.
• spille en direkte økonomisk rolle, som arbeidsgiver, gjennom makro‑ og
mikroøkonomiske inngrep, samt gjennom etablering av infrastruktur.
• mer kontroversielt, ha en siviliserende eller oppdragende målsetting
‑ staten avspeiler allmenne normer og verdier, men kan også bidra til å forme dem, gjennom utdanningssystemet og på andre måter.
• fremme regionale og transnasjonale allianser og arbeide for globale
målsettinger.
Disse oppgavene kan naturligvis tolkes på mange forskjellige måter, og det vil alltid forekomme overlapping med ikke‑statlige organer. Listen er så omfattende at det er meningsløst å hevde at staten og regjeringen har blitt irrelevante.
Markedet kan ikke erstatte staten på noen av disse områdene, og det samme gjelder folkebevegelser eller andre typer ikke‑statlige organisasjoner (NGO), uansett hvor betydningsfulle de har blitt. Folkebevegelsene og de såkalte «utfordrer‑ eller protestpartiene» har ikke spilt en like viktig rolle i Storbritannia på 1980‑ og tidlig på 90‑tallet som i mange av de europeiske landene på kontinentet. Forandringer som er et resultat av globaliseringen har imidlertid truet de konvensjonelle politiske partiene overalt. På 1980‑tallet sto sosialdemokratene uten et effektivt fungerende ideologisk rammeverk, mens folkebevegelser og andre samfunnsgrupper presset frem de sakene som falt utenfor tradisjonelle sosialdemokratiske temaer ‑ saker som økologi, dyrs rettigheter, seksualitet, forbrukerrettigheter og mange andre.
Det som for noen fortonte seg som en avpolitiseringsprosess ‑ at nasjonale regjeringer og politiske partier mistet sin innflytelse ‑ var for andre et uttrykk for en spredning av politisk engasjement og aktivisme. Ulrich Beck snakker om fremveksten av en «sub‑politikk» ‑ en politikk som har beveget seg bort fra parlamentet og mot enkeltgrupper i samfunnet. 16 Mange av disse gruppene, som Greenpeace eller Oxfam, opererer i en global skala. Brent Spar‑episoden var en viktig sak for Beck og mange andre. Oljeselskapet Shell planla i 1995 å kvitte seg med oljeriggen Brent Spar ved å senke den ned på havbunnen. Miljøgrupper protesterte sterkt, og i mange
ved å spille en vik‑
((42))
land sluttet forbrukerne å kjøpe bensin fra Shell‑stasjonene. Holdningsendringene i selskapet siden den tid har vært omfattende.
11998 offentliggjorde Shell en omfattende rapport hvor de la frem sine nye, ansvarlige holdninger. I rapporten blir det snakket om å engasjere seg i en «global debatt», «for å lære av andre» og for å «forklare våre egne handlinger». Man aksepterer «ansvaret for å sikre at våre forretningsforetakender drives på en måte som er etisk akseptabel for resten av verden» og at «vi må vise dette ved å presentere uavhengig verifiserte forsikringer». Shell hevder å være det første store kraftselskapet som offentlig har gått ut og støttet FNs menneskerettighetserklæring. I 1997 ble det etablert en komité for samfunnsansvar, hvis oppgave skulle være å vurdere Shellselskapenes strategier og fremgangsmåter. 17
Cor Herkstroter, lederen av Shell på verdensbasis, holdt en svært avslørende tale. Om miljøvern‑ og forbrukergrupper sa han at «det tok litt lang tid før vi innså at disse gruppene hadde en tendens til å skaffe seg en viss autoritet. Vi undervurderte disse endringene ‑ vi unnlot å etablere en dialog med disse nye gruppene». Videre sa han at «det globale samfunnets institusjoner blir gjenoppfunnet etter hvert som teknologien redefinerer forholdet mellom individer og organisasjoner».
De nye bevegelsene, gruppene og NGOene kan således vise muskler på verdensarenaen, slik at til og med de globale selskapene må gi dem oppmerksomhet. Beck kopler sammen «statsapparatets manglende mobilitet» med «mobiliteten til aktører på alle andre mulige nivåer i samfunnet», og «politikkens død» med «sub‑politikkens gjenoppvåkning». Borgernes mitiativgrupper, hevder han, har overtatt makten uten å vente på politikerne. Det er de, og ikke politikerne, som har satt de økologiske temaene og mange andre nye saker på dagsordenen. Det var slike initiativgrupper som satte i gang omveltningene i Øst‑Europa i 1989: «uten både kopimaskiner og telefoner» klarte de «å tvinge makthaverne i kne og skape sammenbrudd bare ved å samle seg på et torg»."
Kulturkritikeren Hans Magnus Enzensberger skriver om Tyskland ‑ og indirekte om andre land også:
Politikerne fornærmes av at folket er mindre og mindre interessert i dem ... [men] det er lenge siden nytenkning og avgjørelser om fremtiden har kommet fra politikerne . ... Den [tyske] føderale regjeringen er relativt stabil og relativt vellykket, til tross for og ikke
((43))
på grunn av det faktum at den ledes av de samme menneskene som smiler til oss fra kampanjeplakatene . ... Tyskland tåler å ha en inkompetent regjering, fordi til syvende og sist spiller ikke de menneskene som til det kjedsommelige fremstår i nyhetene, noen rolle.19
Slike kommentarer stemmer også overens med undersøkelser om folks
stadig mindre tro på politikere og det konvensjonelle politiske maskin‑
eriet, en utvikling som er noenlunde lik i de fleste industrilandene. 11964
i USA svarte 76 prosent av respondentene i en meningsmåling «alltid»
eller «for det meste» når de ble stilt spørsmålet: «I hvilken grad stoler du
på at regjeringen i Washington treffer riktige avgjørelser?» Undersøkelsen
ble gjentatt i 1994, og da viste det seg at andelen hadde falt til 25 prosent.
Av de som uttrykte fortsatt tro på regjeringen, deltok 61 prosent i forrige
presidentvalg, sammenlignet med 35 prosent blant de som hadde mindre
tro på regjeringen. Yngre mennesker har et mer reservert forhold til par‑
lamentspolitikk en andre, selv om de yngre har en større interesse for «sub‑
politiske» saker enn de eldre. Den «lange borgergenerasjonen», det vil si
de som er født mellom 1910 og 1940, har størst tendens til å stole på
politikerne og til å avgi stemme.2° En meningsmåling foretatt i 11 vest‑
europeiske land i 1980, og gjentatt i 1990, viste en redusert tillit til stat‑
lige institusjoner i seks land; en stabil, men ganske lav tillit i fire land; og
økt tillit i bare ett land (Danmark). Det er ikke bare det at folk har mindre
tillit til politikerne nå enn før: Det samme gjelder også deres forhold til
andre autoritetsfigurer, som politifolk, advokater eller leger .21
«Utfordrerpartiene» har forsøkt å utnytte denne utviklingen ved å angripe de konvensjonelle partiene direkte. Grønne partier og ekstreme, høyre‑populistiske partier har forsøkt å oppnå makt i de fleste industrilandene. Begge disse partitypene har tilknytning til større folkebevegelser, og begge protesterer mot de etablerte partiene og regjeringssystemet. I 1998 har den grønne bevegelsen representanter i 11 nasjonale parlamenter i Europa. Populistiske høyrepartier, de fleste etablert på 1980tallet, har en mer varierende representasjon, med opptil 20 prosent støtte i enkelte land, som Freiheitliche Partei i Østerrike, men nesten ingen oppslutning i andre, slik som i Storbritannia, Spania, Holland eller Norge.
Det er ikke noe som tyder på at disse partiene vil fa flere velgere enn de har så langt, selv om den oppslutningen de har, faktisk kan gi dem en viss
((44))
makt, ved at de kommer «på vippen» i enkelte saker. I likhet med de sosiale bevegelsene og aktivistgruppene er deres betydning hovedsakelig symbolsk: De tvinger saker inn på den politiske dagsorden, og gir konkret form til kampsakene som omgir dem. Høyreekstreme partier og bevegelser ville være farlige dersom de ble noe mer enn minoriteter. De grønne partiene reiser på sin side politiske spørsmål som ikke kan ignoreres, og som stiller spørsmål ved enkelte av sosialdemokratiets grunnleggende orienteringer. Til tross for at diskusjonen om «økologisk modernisering» har pågått i ti år, kan man ikke si at sosialdemokratene på noen måte har klart å assimilere en økologisk tenkemåte. «Selv i opposisjon har ikke den etablerte venstresiden i de fleste land klart å demonstrere på en overbevisende måte at de hadde endret standpunkt i de nye sakene. »22 En del av problemet er at de intellektuelle og politiske problemene som er involvert, er så omfattende. Dessuten er de fleste sosialdemokratiske partiene splittet, noe som er resultatet av at de befinner seg på en mellomstasjon, hvor de gamle venstreidealene fortsatt er fremherskende og hvor et nytt og velutviklet alternativ ennå ikke har blitt frembrakt.
I hvilken grad vil «sub‑politikken» erstatte de mer konvensjonelle politiske og statlige sfærene? Beck har rett når han hevder at en lavere interesse for partipolitikk og det som skjer i parlamentene, ikke er det samme som avpolitisering. Grasrotbevegelser, grupperinger med én fanesak, NGOer og andre sammenslutninger av borgere vil med sikkerhet spille en kontinuerlig rolle i politikken ‑ både på lokalnivå og på et verdensomspennende nivå. Regjeringene må være villige til å lære av dem, reagere i forhold til sakene de tar opp, og forhandle med dem, på samme måte som forretningsselskaper og andre aktører på finansmarkedet.
Tanken om at slike grupper skal kunne ta over der regjeringene svikter, eller at de kan erstatte de politiske partiene, er ren fantasi. Nasjonalstaten og de nasjonale regjeringene er muligens i ferd med å endre form, men begge har fortsatt en avgjørende betydning i dagens samfunn. Menneskene som «kjeder oss i de daglige nyhetene>, spiller en viktig rolle og vil fortsette å gjøre det i overskuelig fremtid. Endringene i Øst‑Europa som fant sted i 1989, kunne faktisk ikke ha skjedd uten statenes og statsledernes velsignelse ‑ særlig viktig var den sovjetiske ledelsens avgjørelse om ikke å sende inn tropper for å stanse demonstrasjonene. Uansett hvor betydelige bevegelser og interessegrupper blir, kan de ikke regjere. Det er jo nettopp én av regjeringens viktigste oppgaver å få til forlik mellom de ulike
((45))
interessegruppenes krav, både i praksis og gjennom lovverket. Men i denne sammenhengen bruker vi begrepet «regjering» på en mer generell måte enn til bare å omfatte nasjonale regjeringer. Sosialdemokratene må vurdere hvordan regjeringen kan gjenoppbygges for å oppfylle vår moderne tids behov.
Økologiske saker
Den økologiske politikken er av mye større betydning enn den innflytelsen de grønne bevegelsene kan oppnå, eller den andelen av stemmene som de grønne partiene kan sanke inn. Hvis vi ser på den konkrete politikken, har de økologiske grupperingene allerede hatt stor innflytelse, og særlig i Tyskland ‑ det er ikke overraskende at begrepet «sub‑politikk» oppsto her. Andrei Markovits og Philip Gorski skriver i sin bok The German Left, at «gjennom hele 1980‑tallet har de grønne utviklet seg til å bli den tyske venstresidens sosialiserende kraft, i den forstand at så å si alle nye ideer, politisk nytenkning, strategiformuleringer, livsstil ... har sin opprinnelse hos de grønne og deres miljø»." Den tyske kansleren Willy Brandt likte å si at de grønne var «SPDs bortkomne barn», men sannheten var at sosialdemokratene fikk nytt liv gjennom konfrontasjonene med den økologiske bevegelsen. Konfrontasjonene ga også konkrete resultater. Tyskland er et av de førende landene i verden når det gjelder miljøpolitiske tiltak, som for eksempel energieffektivisering eller utslipp (i forhold til befolkningstall) av forurensende stoffer som karbondioksid eller svoveldioksid.
Miljøbevegelsene er naturligvis ikke ensartede bevegelser, og det økologiske interessefeltet er sprengfullt av kontroverser. En mulig global katastrofe ble for første gang varslet på 1960‑tallet, og det tok ikke lang tid før storstilte forutsigelser ble presentert. Jordas ressurser, hevdet man, blir konsumert med en skremmende hastighet, samtidig som forurensingen ødelegger den økologiske balansen som naturen er avhengig av. Disse alvorlige advarslene fremkalte sterk protest fra kritikerne, som hevdet at det faktisk er mulig å opprettholde økonomisk vekst på ubestemt tid. Dette hevdet de på grunnlag av nyliberal økonomisk teori. Markedsprinsippene vil sikre at veksten ikke begrenses. Som med alle andre varer vil prisen øke og forbruket gå ned hvis en naturressurs blir. Hvis prisen på en vare går ned, betyr det at tilbudet overgår etterspørselen. Økonomen Julian Simon inngikk i 1980 et veddemål med miljøaktivisten Paul Ehrlich. Simon
((46))
veddet på at en hvilken som helst gruppe naturressurser, som Ehrlich selv kunne få velge, ville ha en lavere pris på et bestemt punkt i fremtiden. Ehrlich valgte 1990 og kopper, krom, nikkel, tinn og tungstein. Da 1990 kom, hadde prisen på disse stoffene gått ned med fra 24 til 78 prosent i forhold til prisen i 1980. Ehrlich punget ut som avtalt.
Når det gjelder forurensing, har Simon og andre som bruker lignende argumentasjon en tendens til å avvise at det er grunn til å bekymre seg. Den globale oppvarmingen er for eksempel ikke reell, eller så er den et naturfenomen som ikke har noe med menneskets aktiviteter å gjøre. Naturens evne til selvoppholdelse strekker seg mye lenger enn det mennesket kan klare å foreta seg av ødeleggelser ‑ for eksempel vil naturen alltid skape nye arter og la andre gå til grunne.24
Er dette en forsvarlig holdning? Jeg synes ikke det. Markedsløsningen er nok en mulighet for en rekke økologiske problemer, men som på andre områder betyr ikke dette at man velger å følge den markedsfundamentalistiske tankegangen. Optimisme når det gjelder miljømessige farer vil i seg selv være en svært farlig strategi. Å erkjenne dette faktum betyr å engasjere seg i ideen om en bærekraftig utvikling og økologisk modernisering, noe de fleste demokratiske partiene heldigvis har innsett.
Helt siden Brundtland‑rapporten ble offentliggjort i 1987 har begrepet bærekraftig utvikling vært en hovedsak for miljøbevegelsen, og de fleste politikere, uansett tilhørighet, bruker dette begrepet, om enn på en overflatisk måte. Brundtland presenterte en tilsynelatende enkel definisjon av bærekraftig utvikling, som vår generasjons evne til å «sikre at vi oppfyller vår egen tids behov uten å redusere fremtidige generasjoners mulighet til å oppfylle deres egne behov»." Siden vi ikke vet hvilke behov fremtidige generasjoner vil ha, eller hvordan ressursbruken vil bli påvirket av teknologiske endringer, er det ikke mulig å gi en presis definisjon av hva som er en bærekraftig utvikling ‑ det er derfor heller ikke overraskende at vi kan finne frem til så mange som førti forskjellige definisjoner av begrepet.