((29))
Dette punktet kan faktisk ganske lett bestrides. Selv om den nåværende perioden kunne sies bare å være en reprise på det som skjedde for hundre år siden, skiller den seg likevel sterkt fra etterkrigstidens keynesianske velferdsstat. De nasjonale økonomiene var mer lukkede da enn de er nå. I 1950 representerte eksporten av salgbare varer bare 7 prosent av OECD‑landenes BNP, sammenlignet med 12 prosent i 1911. Nivået på 12 prosent ble nådd igjen i 1970, og innen 1997 hadde det økt til 17 prosent. Dessuten handler man nå med et mye større vareutvalg, samt et bredt spekter av tjenester, enn for hundre år siden. Mange flere land er involvert i gjensidige handelsordninger.
Den viktigste endringen er den økte betydningen av verdens finansmarkeder, som i stadig større grad fungerer på realtidsbasis. Det blir omsatt for mer enn tusen milliarder dollar om dagen i valutatransaksjoner. Andelen som finanstransaksjoner utgjør i forhold til varehandelen, har vokst med en faktor på fem over de siste femten arene.' Kapital som styres av profesjonelle forvaltere har økt med 1100 prosent på verdensbasis siden 1970 i forhold til andre former for kapital. Institusjonelle investorer bare i USA hadde eiendeler verdt 11,1 tusen milliarder i juli 1996. En vesentlig del av denne summen er privatiserte pensjonsfond eller obligasjoner utstedt for å finansiere pensjonsordningene.5
Den økonomiske globaliseringen er derfor en realitet, og ikke bare en forlengelse av eller en tilbakegang til tidligere trender. Mens mye av handelen fortsatt er regionbasert, har man en «fullstendig globalisert økonomi» i finansmarkedet. Globalisering som idé kan imidlertid lett misforstås hvis det bare brukes om forbindelser som bokstavelig talt er verdensomspennende, og hvis det behandles som et rent, eller hovedsakelig, økonomisk begrep. Globalisering, slik jeg i det følgende vil forstå ordet, handler ikke bare, eller ikke engang først og fremst, om økonomisk uavhengighet, men om transformasjonen av tid og rom i våre liv. Fjerne hendelser, om de er av økonomisk eller av annen art, påvirker oss på en mer direkte måte enn noen gang før. På den annen side har avgjørelser vi tar som individer, ofte globale følger. Våre individuelle matvaner får for eksempel følger for matprodusentene, som kanskje befinner seg på den andre siden av jorda.
Kommunikasjonsrevolusjonen og utbredelsen av informasjonsteknologi er nært forbundet med globaliseringsprosessene. Dette er også tilfellet på den økonomiske arena. Pengemarkeder som skal være aktive
((30))
døgnet rundt, er avhengige av satelitter og datateknologi, noe som også påvirker mange andre sider av samfunnet. En verden hvor elektronisk kommunikasjon kan skje på øyeblikket, og hvor til og med mennesker i de aller fattigste landene kan være med, har store konsekvenser for lokale institusjoner og for vanlige menneskers dagligliv. Bare tv‑mediet har hatt stor innvirkning. De fleste kommentatorer er for eksempel enige om at begivenhetene i Øst‑Europa i 1989 ikke ville ha utviklet seg som de gjorde, hadde det ikke vært for tv‑selskapenes dekning av dem.
Er nasjonalstaten i ferd med å bli en fiksjon, slik Ohmae antyder, og de nasjonale regjeringene foreldete? Mitt svar er nei, men deres form endrer seg stadig. Globaliseringen «tar fra» nasjonalstaten, i den forstand at enkelte maktmidler nasjonene hadde tidligere, inkludert de som lå til grunn for den keynesianske økonomistyringen, har blitt svekket. Globaliseringen bidrar også til å «skyve nedover» ‑ den skaper nye behov og også nye muligheter til å gjenoppbygge lokalbefolkningers identitet. Den senere tids oppblomstring av skotsk nasjonalisme i Storbritannia bør ikke ses som et isolert eksempel. Det er et svar på de samme strukturelle prosessene som har oppstått andre steder, som i Quebec og i Katalonia. Lokal nasjonalisme virker ikke nødvendigvis fragmenterende. Quebec vil kanskje melde seg ut av Canada, og Skottland ut av Storbritannia. På den annen side kan de velge å følge den katalanske veien og forbli kvasiselvstendige deler av en større nasjonal enhet.
Globaliseringen brer seg også sidelengs, og skaper nye økonomiske og kulturelle regioner som i enkelte tilfeller vil krysse nasjonalstatenes grenser. Barcelona, som både er del av Katalonia og Spania, er samtidig innlemmet i et økonomisk område som omfatter deler av Sør‑Frankrike. Globaliseringens treveisbevegelse påvirker staters posisjon og makt over hele verden. Suverenitet er ikke lenger et spørsmål om alt eller ingenting ‑ om det noen gang har vært det ‑ for landegrensene er i ferd med å bli mer og mer utydelige, særlig i forbindelse med etableringen av Den europeiske union. Men nasjonalstaten er ikke i ferd med å forsvinne, og regjeringsmakten blir heller større enn mindre etter hvert som globaliseringen utvikler seg. Enkelte nasjoner vil i noen situasjoner faktisk ha større makt enn før, og ikke mindre ‑ som de østeuropeiske nasjonene etter kommunismens fall.
Nasjonene har, og vil i uoverskuelig fremtid fortsatt ha betydelig styringsmakt samt økonomisk og kulturell makt over sine innbyggere og også
((31))
utad. De vil ofte kunne utøve sin makt, men bare i aktivt samarbeid med hverandre, med egne distrikter og regioner, og med transnasjonale grupper og sammenslutninger. «Det å regjere» (government) blir dermed mindre forbundet med regjeringen ‑ den nasjonale regjeringen ‑ og mer vidtrekkende. «Statsstyre» (governance) blir et mer relevant begrep når man skal omtale visse former for administrativ eller regulerende myndighet. Organer som enten ikke er de! av noen regjering ‑ som frivillige eller ikke‑statlige organisasjoner (NGOer) ‑ eller som er av en transnasjonal karakter, bidrar til statsstyret.
Globalisering blir ofte omtalt som om det var en naturkraft, men det er den ikke. Stater, forretningsselskaper og andre grupper har aktivt drevet globaliseringen frem. En stor de! av forskningen bak satelittbasert kommunikasjon ble igangsatt av regjeringer, og det samme gjelder de tidlige stadiene til det som i dag har blitt Internert. Regjeringer har bidratt til å utvide finansmarkedene ved å utstede obligasjoner for å skaffe penger til nasjonale tiltak. Liberalisering og privatisering har bidratt til å intensivere verdenshandelen og økonomiske valutatransaksjoner. Selskaper har i stadig større grad blitt engasjert i direkte utmenlandske investeringer. De transnasjonale selskapenes salgstall var i 1997 20 prosent høyere enn verdens totale eksport av varer og tjenester.
Globaliseringen er altså et komplisert spekter av prosesser som drives fremover av en blanding av politisk og økonomisk energi. Den forandrer vårt dagligliv, særlig dagliglivet i de utviklede landene, samtidig som den skaper nye transnasjonale systemer og krefter. Det er mer enn bare et bakteppe for vår tids politikk: totalt sett forandrer globaliseringen institusjonene i de samfunnene vi lever i. Den har direkte innvirkning på fremveksten av den «nye individualismen» som har dominert den sosialdemokratiske debatten.
Individualisme
Solidaritet har lenge vært et kjennetegn for sosialdemokratiet. Den opprinnelige arven fra marxismen var ambivalent i forhold til temaet individualisme versus kollektivisme. Marx snakket om at staten ville forsvinne med et fullt utviklet sosialistisk samfunn, hvor «enkeltmenneskets frie utvikling vi! være forutsetningen for hele samfunnets frie utvikling». I praksis la både sosialismen og kommunismen stor vekt på statens rolle når det gjelder å skape både solidaritet og likhet. Kollektivisme ble et av de
viktigste trekkene som skiller sosialdemokratiet fra konservatismen, som ideologisk sett la mye større vekt på «individet». En kollektivistisk holdning har også lenge vært typisk for den kristen‑demokratiske bevegelsen i Europa.
((32))
Mye av dette har snudd siden sent på l970‑tallet. Sosialdemokratene måtte svare på utfordringen fra nyliberalismen, men enda viktigere var forandringene som skjedde i de vestlige landene, og som ga thatcherismen dens ideologiske drivkraft. Forenklet kan man si at det klassiske sosialdemokratiet hadde størst suksess og ble mest utviklet i de mindre landene eller i landene med en homogen nasjonal kultur. Alle de vestlige landene har imidlertid blitt stadig mer kulturelt pluralistiske, med et mangfold av levemåter ‑ noe som delvis er en konsekvens av den rikdommen som «velferdsstaten» bidro til å skape.
Ettersom sosialdemokratenes nye holdning er mer basert på en nølende retrett fra de gamle synspunktene enn på positiv motivasjon, er det ikke overraskende at de har måttet kjempe for å tilpasse seg individualismens stadig større betydning og et livsstilsmessig mangfold. De hai ikke klart å bestemme seg for i hvilken grad den nye individualismen også representerer det selvsentrerte individet som den nyliberale økonomiteorien beskrev, og som hvis dette var tilfellet, måtte begrenses. Ideen om det «autonome individet» var tross alt det sosialismen var ment å skulle bestride.
Flere grunnleggende problemstillinger måtte konfronteres. Hva er egentlig den nye individualismen? Hvordan forholder den seg til markedenes stadig større betydning? Er vi vitne til fremveksten av en «jeg»‑generasjon som vil resultere i et samfunn preget av «meg‑først»‑holdninger, og som uunngåelig vil bryte ned idealene om felles verdier og felles bekymringer? Hvis den personlige frihet i dagens sosialdemokrati skal fremheves i større grad enn i tidligere tider, hvordan skal man så håndtere det gamle problemet med forholdet mellom frihet og likhet?
Både venstre‑ og høyrepartier har uttrykt bekymring over jeg‑førstsamfunnet og dets destruktive konsekvenser for den sosiale solidaritet, men de forklarer utviklingen på forskjellige måter. Sosialdemokratiske forfattere har plassert ansvaret hos markedskreftene, sammen med thatcherismens.ideologiske innvirkning ‑ tanken om at individet må klare seg selv og ikke være avhengig av staten. De nyliberale og andre konservative skylder på liberalismen på 1960‑tallet, som ga støtet til en periode med moralsk forfall.
((33))
Ingen av disse hypotesene er holdbare. Forskning fra ulike land viser at hele debatten må omdirigeres. «Jeg»‑generasjonen er et villedende navn på den nye individualismen, som ikke signaliserer et moralsk forfall. Tvert imot viser undersøkelser at dagens unge generasjon er mer opptatt av en rekke moralske spørsmål enn tidligere generasjoner har vært.6 De relaterer imidlertid ikke disse verdiene til en tradisjon, og aksepterer ikke tradisjonelle autoritetsformer som rettesnor for spørsmål vedrørende livsstil. Noen slike moralske verdier er helt klart post‑materialistiske i Ingleharts forstand og dreier seg om økologiske verdier, menneskerettigheter eller seksuell frihet.
Som sosiolog Ulrich Beck har observert, er den nye individualismen:
ikke thatcherisme, ikke markedsindividualisme og ikke atomisering. Tvert imot er den en «institusjonalisert individualisme». De fleste av velferdsstatens rettigheter er for eksempel laget for individer og ikke for familier. I mange tilfeller forutsetter de et ansettelsesforhold. Ansettelse forutsetter utdannelse, og begge disse forutsetter mobilitet. Gjennom alle disse kravene inviteres menneskene til å konstituere seg som individer: til å planlegge, forstå og utvikle seg som individer.7
Den nye individualismen er med andre ord forbundet med at tradisjon og sedvane får en mindre betydning i våre liv, et fenomen som skyldes globalisering i en videre forstand enn bare markedets innvirkning. Velferdsstaten har spilt en rolle: Velferdsinstitusjonene ble etablert i kollektivismens navn og har bidratt til å frigjøre individet fra de gamle stengslene. Det gir mer mening å beskrive vår tid som en moralsk overgansperiode enn å anse den som det moralske forfallets tidsalder. Hvis institusjonell individualisme ikke er det samme som egoisme, representerer den en mindre trussel mot den sosiale solidaritet, men det fører også til at vi må lete etter nye måter å skape en slik solidaritet på. Sosialt samhold kan ikke garanteres via statlige tiltak eller ved å appellere til tradisjonen. Vi må forme våre egne liv på en mer aktiv måte enn tidligere generasjoner, og vi må på en mer aktiv måte ta ansvaret for konsekvensene av våre handlinger og livsvanene vi har. Ansvar eller gjensidig forpliktelse var også et tema i den gamle typen sosialdemokrati, men det befant seg i dvale, omringet som det var av begrepet kollektiv omsorg. I dag må vi finne frem til en ny balanse mellom det individuelle og det kollektive ansvar.
((34))
Mange kritikere på venstresiden har inntatt en reservert holdning til den nye individualismen. Selvrealisering, realisering av eget potensial: Er ikke dette bare en form for terapiprat eller et uttrykk for de rikes selvopptatthet? Det kan det helt klart være, men å se det som bare det vil også bety at man overser et omslag i folks holdninger og aspirasjoner. Den nye individualismen går hånd i hånd med et press om større demokratisering. Vi må alle leve på en mer åpen og reflektert måte enn tidligere generasjoner. Denne endringen er på ingen måte bare fordelaktig: Nye bekymringer og engstelser bringes frem i lyset. Men en hel del nye og positive muligheter trer også frem.
Venstre og høyre
Helt siden skillet mellom venstre og høyre oppsto, sent på 1700‑tallet, har det vært tvetydig og vanskelig å definere, men likevel gjenstridig vedvarende. I den franske fascisme‑historikeren Zeev Sternhells historiske fremstilling av politiske grupper og partier som har kalt seg «veiken venstreeller høyrepartier», finner vi en beskrivelse av hvor omstridt denne todelingen alltid har vart.' Venstre‑ og høyrebegrepet har også endret meningsinnhold over tid. Et raskt blikk på den politiske tenkningens utvikling viser oss at de samme ideene i én periode har blitt oppfattet som venstredreide, og i andre perioder som høyredreide. Forsvarerne av de frie markedsfilosofiene ble for eksempel på 1800‑tallet ansett som venstrefolk, mens de i dag vanligvis plasseres til høyre på det politiske kartet. Påstanden om at venstre/høyre‑aksen er ubrukelig, ble fremsatt så tidlig som på 1890tallet av syndikalister og forsvarere av «solidarisme». Denne påstanden har siden vært gjentatt med jevne mellomrom. Jean‑Paul Sartre uttalte seg i den retning på 1960‑tallet, men påstanden har like ofte blitt fremsatt av folk på høyresiden. 11930 uttalte historikeren Alain (Emile Chattier) at «når noen spør meg om skillet mellom venstre og høyre fortsatt gir mening, er min første tanke at personen som spør meg, ikke befinner seg på venstresiden».,
Den italienske politiske tenkeren Norberto Bobbio skrev i 1994 den mest omdiskuterte boken som har vært utgitt om dette emnet i nyere tid.1° Boken ble en bestselger i Italia ved første gangs utgivelse og solgte mer enn 200 000 eksemplarer det første året. Bobbio forsøkte å forsvare hvorfor skillet fortsatt er relevant, som en motreaksjon på flommen av bøker hvor det ble erklært foreldet (og da kom erklæringene først og fremst fra venstre
((35))
siden og ikke fra høyresiden). Bobbios argumenter er verdt å lytte til. Kategoriene venstre og høyre, sier han, har hatt en stor innvirkning på den politiske tenkningen fordi politikk nødvendigvis er basert på motsetninger. Politikkens essens er kampen mellom motstridende meninger og politiske synspunkter. Begrepene venstre og høyre stammer fra kroppens to sider. Selv om det som er «til høyre» eller «til venstre» kan endre seg, kan ikke noe være både til høyre og til venstre samtidig. Distinksjonen virker polariserende.
Når partier eller politiske ideologier er noenlunde i balanse, er det ifølge Bobbio få som vil spørre om skillet mellom venstre og høyre fortsatt er relevant. Men i perioder hvor en av de to sidene blir så sterk at den synes å være eneherskende, vil det være i begge siders interesse å betvile relevansen av det. Den sterkeste siden vil ha interesse av å erklære at «det ikke finnes noe alternativ», som var en av Margaret Thatchers velkjente formuleringer. Den svake sidens etos har blitt mindre populær, og den vil vanligvis forsøke å overta enkelte av motstanderens synspunkter og presentere dem som sine egne. En klassisk strategi for den tapende siden er å skape en «syntese av motstridige posisjoner med en intensjon om å redde det som reddes kan ved å bevege seg mot motstanderens posisjon og dermed nøytralisere denne»." Begge sider vil presentere seg som hinsides det gamle venstre/høyre‑skillet, eller kombinere elementer fra de to sidene for å forsøke å skape en ny og vital orientering.
Den politiske høyresiden, for eksempel, endret karakter i perioden etter den annen verdenskrig, etter fascismens fall. For å overleve måtte høyrepartiene overta enkelte av venstresidens verdier og akseptere velferdsstatens grunnleggende idé. Siden tidlig på 1980‑tallet har situasjonen vært motsatt, på grunn av den ideologiske fremveksten av nyliberalismen og kommunismens kollaps. Påstanden om atTony Blair har overtatt thatcherismens ideer, resirkulert dem og presentert dem som noe nytt, er forståelig sett fra én slik synsvinkel. Denne gangen er det venstresiden som har mest å tjene på å påstå at de gamle kategoriene ikke lenger er relevante. Skillet mellom venstre og høyre vil ifølge Bobbio igjen gjøre seg gjeldende, som det har gjort før. Gitt at sosialdemokratiet styrkes og at det nye høyre ikke lenger er fullt så nytt, vil sosialdemokratene nok snart slutte å tvile på at venstreog høyrekategoriene er foreldete.
Forskjellen mellom venstre og høyre dreier seg etter Bobbios mening ikke bare om polaritet. Et viktig kriterium dukker hele tiden opp når man
((36))
skal skille mellom venstre‑ og høyrepolitikk: holdningen til likhet. Venstresiden ønsker større likhet, mens høyresiden mener at samfunnet uunngåelig har en hierarkisk struktur. Likhet er et relativt begrep. Vi må spørre: likhet mellom hvem, av hva, og i hvilken grad? Venstresiden ønsker å redusere ulikheten, men dette målet kan tolkes på mange forskjellige måter. Det er ikke riktig at venstresiden ønsker å fjerne alle ulikheter, mens høyresiden alltid ønsker å opprettholde dem. Forskjellen er kontekstavhengig. For eksempel, i et land hvor man har en nylig ankommet immigrantbefolkning, kan skillet mellom venstre og høyre uttrykkes med i hvilken grad immigrantene bør gis vanlige borgerrettigheter og økonomisk hjelp.
Bobbio hevder at skillet mellom venstre og høyre vil bestå, men avslutter sitt «svar» til kritikere av boken med å erkjenne at inndelingen ikke lenger har det samme grunnlag som før:
Venstresidens vinglete politikk skyldes unektelig at det i vår moderne verden oppstår problemer som de tradisjonelle venstrebevegelsene aldri før har måttet takle, og enkelte av forutsetningene som deres kraft og fremtidsplaner er basert på, har aldri blitt realisert ... Ingen venstreorientert person kan i dag nekte for at venstresiden ikke lenger er det den var."
Bobbio har helt klart rett når han sier at venstre/høyre‑dikotomien ikke vil forsvinne, og når han ser ulikhetene i samfunnet som selve kjernen i denne todelingen. Selv om den kan tolkes på mange forskjellige måter, er ideen om likhet eller sosial rettferdighet grunnleggende for venstresidens samfunnssyn. Ideen har stadig blitt angrepet fra høyresiden. Bobbios definisjon bør imidlertid justeres noe. De som befinner seg på venstresiden, ønsker ikke bare sosial rettferdighet, men de mener også at staten må spille en vesentlig rolle i arbeidet med å nå dette målet. Heller enn å snakke om sosial rettferdighet som sådan, vil det være riktigere å si at å være på venstresiden er å tro på en frigjøringspolitikk. Likhet er fremfor alt viktig fordi det er relevant for menneskenes livsmuligheter, deres velvære og selvfølelse. Som Oxford‑filosofen Joseph Raz sier det:
Det som får oss til å bry oss om forskjellige ulikheter ... er de sultende sult, de trengendes behov ... det faktum at de har det vanskeligere på de aktuelle områdene enn deres naboer, er relevant. Men det er ikke relevant fordi det er et uavhengig onde ved ulik
((37))
heten. Relevansen består heller i at det viser at deres sult er sterkere og deres behov mer presserende, deres nød er større, og derfor er det våre ønsker om likhet som gjør at vi prioriterer dem."
Det er også andre grunner til at vi bør bry oss om likhet. Et samfunn preget av stor ulikhet er skadelig i seg selv, ved at det ikke utnytter borgernes evner og talenter. Ulikheter kan dessuten true det sosiale samholdet og kan ha andre sosialt uønskede konsekvenser (som å forårsake høy kriminalitet). Det stemmer at det faktisk har eksistert samfunn som har hatt store ulikheter, men som likevel har vært stabile ‑ det tradisjonelle indiske kastesystemet, for eksempel. I en tidsalder preget av massedemokrati er saken annerledes. Et demokratisk samfunn som skaper store ulikheter vil mest sannsynlig skape utbredt misnøye og konflikter.
Globaliseringen og kommunismens sammenbrudd har endret venstreog høyresiden. I industrilandene finnes det ikke noen ekstreme venstrepartier å snakke om. Men det finnes ekstreme høyrepartier som i stadig større grad definerer seg i forhold til en økende globalisering ‑ en felles trend som knytter sammen politikere som Pat Buchanan i USA, JeanMarie Le Pen i Frankrike og Pauline Hanson i Australia. Det samme gjelder også de mer frynsete partiene på høyrefløyen, som the Patriots i USA, som anser både FN og den føderale regjeringen som sammensvergelser mot deres nasjonale integritet. Viktige temaer for den ekstreme høyresiden er økonomisk og kulturell proteksjonisme. Buchanan, for eksempel, har valgt «Amerika først!» som ett av sine budskap. Han forsvarer nasjonal isolasjonisme og en mer restriktiv immigrasjonspolitikk som et bedre alternativ til alt «globaliseringssludderet».
Venstre/høyre‑skillet eksisterer fortsatt, men et grunnleggende spørsmål er hvorvidt skillet dekker like mye av det politiske feltet som før. Befinner vi oss, slik Bobbio ser ut til å mene, bare i en overgangsperiode før venstre‑ og høyresiden igjen etablerer seg med full styrke, eller har det skjedd en kvalitativ endring med hensyn til deres relevans?
Det ville være vanskelig å argumentere mot en slik påstand ‑ at det faktisk har skjedd en reell endring. De bakenforliggende årsakene har vært grundig analysert i de senere års sosialdemokratiske debatter. Venstresidens tenkere og aktivister, uansett om de var direkte påvirket av marxismen eller ikke, har inntatt en progressivistisk holdning til historien. De allierer seg ikke bare med «sosialismens marsj fremover», men også med viten~
((38))
skapens og teknologiens fremskritt. De konservative har på sin side vær skeptiske til store og omfattende planer. De har vært pragmatiske når det gjelder samfunnsutviklingen, og har fremhevet kontinuiteten. Disse kontrastene har i dag blitt mindre skarpe. Høyre‑ så vel som venstresiden har akseptert vitenskapens og teknologiens tveeggede natur, idet disse både skaper store fordeler, men også nye farer og usikkerhetsmomenter.