I Storbritannia ble Labours første systematiske forsøk p å bevege seg bort fra klassiske sosialdemokratiske prinsipper nedfelt i partiets Policy Review, som ble vedtatt av årsmøtet i oktober 1987. Det ble nedsatt syv evalueringsgrupper som skulle dekke hvert sitt politiske område. Evalueringen skulle også ta hensyn til allmennheten, men de offentlige møtene fikk dårlig oppslutning, og til syvende og sist spilte de en liten rolle. Konfrontert med thatcherismens popularitet var det bred enighet blant gruppene om at Labour skulle legge større vekt på personlig frihet og valgfrihet. Man forlot tidligere tiders målsetting om å sørge for at industrien kom i offentlig eie; den Keynes‑inspirerte etterspørselsstyringen ble uttrykkelig avvist, og man reduserte partiets avhengighet av fagforeningene. Økologiske temaer ble introdusert, men på en lavmælt måte og ikke i praksis integrert med resten av det politiske rammeverket.
Lignende reformprosesser foregikk i de fleste arbeiderpartier på det europeiske kontinentet ‑ men som oftest startet de litt tidligere og forårsaket ofte mer omfattende ideologiske endringer. De sosialdemokratiske partiene begynte å bry seg med saker som økonomisk produktivitet, samfunnsutvikling, og spesielt økologi. Den sosialdemokratiske ideologien «strakte seg hinsides den rene ressursfordelingspolitikken, til også å omfatte den fysiske og sosiale organisering av produksjonen og det kulturelt betingede forbruket i fremskredne kapitalistiske land»?
((21))
I Norge, for eksempel, avholdt Arbeiderpartiet en «frihetsdebatt» i 1986‑88, etter en periode med en Thatcher‑inspirert regjering. Seks emner ble diskutert i lokale studiegrupper rundt om i landet: balansen mellom det private og det offentlige, fleksibilitet i arbeidsdagen, utdanningsmessige muligheter, miljøet, boligsituasjonen og økonomisk demokrati. Å forsvare individuelle interesser ble ikke lenger ansett som uhørt, og partiet skulle være et «åpent parti» hvor et mangfold av grupper kunne finne plass for sine egne behov. Den colombianske delegaten til et møte i den Sosialistiske Internasjonalen i 1989 sa følgende om denne politiske retningsendringen: «Mitt eget parti blir kalt liberalt, men det er egentlig ganske sosialistisk. Hos disse europeerne er situasjonen helt motsatt.»'°
Noen av de største vestlige kommunistpartiene foretok lignende endringer på 1980‑tallet. Det italienske kommunistpartiet ble omdøpt til «det demokratiske venstrepartiet» i 1991. Partiet hadde imidlertid lenge før dette begynt å legge vekt på de samme temaene som de sosialdemokratiske partiene. Midt på 80‑tallet startet de en debatt om i hvilken grad venstreog høyrekategoriene ennå kunne sies å være meningsfulle. Økologiske hensyn, samfunnsdeltakelse og konstitusjonelle reformer ble prioritert.
De kanskje viktigste diskusjonene ble avholdt i Tyskland. Som ellers var målet å svare på utviklingen av de frie markedsfilosofiene, men behovet for politisk endring ble også aktualisert gjennom utviklingen av en sterk grønn bevegelse. Etter fem år med intense diskusjoner ble SPDs nye partiprogram presentert, i det symbolske året 1989. Programmet la stor vekt på økologiske spørsmål. De tyske sosialdemokratene var det første store sosialdemokratiske partiet som tok opp i seg den økologiske tenkningen som hadde fått sitt gjennombrudd sent på 1970‑tallet. Innen den klassiske sosialdemokratiske tenkningen antok man at man måtte velge mellom økonomisk utvikling og miljøvern. I dag anses miljøvern som en kilde til økonomisk vekst, og ikke som dens motsetning.
Det nye partiprogrammet erkjente også <post‑materialismens» innflytelse i de utviklede landene. Denne ideen har først og fremst blitt hevdet av statsviteren Ronald Inglehart. Etter at en viss fremgang er oppnådd, vil velgerne ifølge Inglehart bli mindre opptatt av økonomi enn av livskvalitet. Partiprogrammet konkluderte med at den «velstående majoritetens» perspektiv hadde beveget seg bort fra den sosialdemokratiske eros som kollektivisme og solidaritet representerer. Individuelle prestasjoner og økonomisk konkurransedyktighet må bringes mer i forgrunnen.
((22))
Siden den viktige Bar Godesberg‑talen i 1959 hadde SPD vært opptatt av «markedets disiplin». Dette skulle nå kombineres med mindre statlig intervensjon. «For oss er ikke statens rolle et dogme... det viktige er hvorvidt livskvaliteten best kan fremmes ved å øke det private forbruk eller ved å forbedre statens virkemåte.» Partiprogrammet omtalte også behovet for å «få til et samsvar mellom økonomiske forhold og sosiale ytelser» og fremhevet at «individualitet og solidaritet ikke bør anses som motsetninger». Det konkluderte med at «så lenge viktige deler av velgermassen ikke tror at SPD vil klare å modernisere økonomien, men bare at de vil kunne sikre at sosiale sikkerhetstiltak blir opprettholdt, er det meget vanskelig å oppnå flertall». 11
Den politiske støttens sammensetning
Endringer i velgernes opinionsmønster viser at slike politiske revideringer var nødvendige. Opinionsendringen er da også noe alle sosialdemokratiske partier har måttet forholde seg til. Klasserelasjonene som, før bestemte velgernes atferd og de politiske tilslutningsmønstrene, har endret seg dramatisk, og dette skyldes at arbeiderklassen er dramatisk redusert i omfang. Det faktum at et stort antall kvinner kom inn i arbeidsstokken, har ytterligere bidratt til å forstyrre den tradisjonelt klassebaserte politiske velgeratferden. En ganske stor minoritet deltar ikke lenger i valg, og står slik sett utenfor den politiske prosessen. Det partiet som har hatt størst vekst de siste årene, er et parti som ikke tilhører politikken i det hele tatt ‑ nemlig de såkalte hjemmesitterne.` Det er også mye som tyder på store verdiendringer, delvis som et resultat av generasjonsskifter, og delvis som svar på andre former for påvirkning.
Med hensyn til dette siste punktet er det mye som tyder på at to ting har skjedd: 1) en endring, som nettopp antydet, fra «knapphetsverdier» til «post‑materialistiske verdier»; og 2) en ny verdifordeling som verken følger klasseskiller eller høyre/venstre‑dikotomien. Ingleharts tese om verdiendringer har blitt kritisert fra mange hold, men har støtte i empirien." Inglehart baserer seg på studiemateriale fra et stort utvalg industriland, og viser at verdier som har med økonomiske prestasjoner og økonomisk vekst å gjøre, blekner i takt med den økende velstanden. Ønsket om selvrealisering og et meningsfullt arbeid har erstattet den enorme fokuseringen på økonomisk fremgang. Dette kan også relateres til folks skepsis
((23))
mot autoriteter ‑ noe som kan virke avpolitiserende, men som generelt sett fører til et mer demokratisk samfunn og større engasjement enn det som er mulig i den konvensjonelle politikken.
Spørreundersøkelser utført i flere land bekrefter at en slik holdningsendring faktisk finner sted, og at bruk av venstre/høyre‑dikotomien er en utilfredsstillende måte å beskrive den på. John Blundell og Brian Gosschalk har for eksempel funnet ut at de sosiale og politiske holdningene i Storbritannia kan deles inn i fire grupper: konservative, libertarianske, sosialistiske og autoritarismevennlige holdninger. Tro på økonomisk frihet ‑ det frie marked ‑ måles langs én akse og personlig frihet langs en annen.
Den «konservative» posisjonen er den nyliberale posisjonen: de konservative ønsker markedsfrihet, men ønsker også sterk statlig kontroll over områder som familien, narkotika og abort. «Libertarianere» støtter individualismen og minimale statlige inngrep på alle områder. «Sosialistene» er de konservatives motsetning: de ønsker sterkere statlig styring av det økonomiske liv, men stoler ikke på markedet og er lei av statlige inngrep i moralske spørsmål. En «autoritarismevennlig» person er en person som ønsker at staten skal styre på alle samfunnsområder, både når det gjelder økonomi og moral. Resten av velgermassen har et mer tvetydig politisk perspektiv.
Ifølge undersøkelsesmaterialet er omtrent en tredel av befolkningen i Storbritannia konservativ, rundt 20 prosent er libertariansk, 18 prosent sosialistiske, 13 prosent autoritarismevennlige, og 15 prosent tilhører ingen av disse gruppene. Labour, som nå er omformet av Tony Blair, var like før valget i 1997 førstevalget for alle disse gruppene, unntatt de konservative. Av de som hadde tenkt å stemme på det konservative partiet, representerte 84 prosent de to gruppene konservative og libertarianere. Undersøkelsen viste store aldersbestemte forskjeller, noe som også stemte overens med Ingleharts påstand: Bare 18 prosent av aldersgruppen 15‑24 år var konservative, sammenlignet med 54 prosent av de over 55 år. Av 15‑24aldersgruppen sa 72 prosent seg enig i utsagnet «staten har ikke rett til å forby noen typer seksuelle handlinger så lenge disse skjer mellom samtykkende voksne mennesker», mens bare 36 prosent av dem i aldersgruppen over 55 sa seg enig i dette. 14
Hvis vi sammenligner disse funnene med forskning utført i USA, har valgekspert Robert Worcester kommet med følgende konklusjon:
((24))
Når man betegner det eksisterende arbeiderpartiet og det konservative partiet... som «venstre‑» og «høyrepartier» bidrar dette bare til å tildekke hvordan begivenheter som har påvirket begge partiene i løpet av de siste 20 årene, har tilslørt gårsdagens semantikk ved å bruke dem til å beskrive deres rolle i dag ... en sammenligning av valgresultater i USA og Storbritannia viser at tallene er usedvanlig konsistente, noe som er meget overraskende tatt i betraktning at de to landenes ideologier har vært svært forskjellige i de siste 50 år.'5
En sammenligning mellom et større utvalg land viser at mønsteret for politisk appell og støtte generelt har forandret seg. I nærmest alle vestlige land følger ikke lenger velgeratferden tradisjonelle klasseskiller, og den gamle venstre/høyre‑polariseringen har nå utviklet seg til et mer komplisert mønster. Den økonomiske aksen som tidligere ble brukt til å dele velgerne inn i «sosialistiske» og «kapitalistiske» posisjoner, er mindre fremtredende, mens forskjellen mellom libertariansk og autoritarismevennlig, og mellom «moderne» og «tradisjonalistisk» har blitt større. Andre, mer betingede påvirkningsfaktorer ‑ som for eksempel lederstil ‑ har blitt viktigere enn før.
Her finner vi diverse dilemmaer når det gjelder politisk støtte, men også nye muligheter til konsensusbygging. Sosialdemokratiske partier har ikke lenger en stabil «klasseblokk» som de kan basere seg på. Siden de ikke kan basere seg på de tidligere identitetene, må de skape nye i et sosialt og kulturelt mer mangfoldig miljø.` Selv i Sverige, et land hvor den klassebaserte stemmegivningen har vært svært uttalt, falt klassetilhørighetens prediktive verdi fra 53 prosent i 1967 til 34 prosent i 1985. Den prediktive innflytelsen av saksbaserte holdninger steg jevnt i denne perioden; yngre, kvinnelige velgere er den gruppen av svensker som minst sannsynlig vil være påvirket av klasse når de avlegger sin stemme.
Sosialdemokratiets skjebne
Disse endringene har imidlertid ikke ført sosialdemokratene ut i en marginal politisk posisjon. Når dette skrives, halvveis ute i 1998, sitter sosialdemokratiske, partier eller sentrum/venstre‑koalisjoner med makten i mange land i Vest‑Europa, som for eksempel Storbritannia, Frankrike, Italia, Østerrike, Hellas og i flere av de skandinaviske landene, mens de blir stadig sterkere i Øst‑Europa.
((25))
Til tross for sin valgsuksess har ikke sosialdemokratene så langt klart å skape et nytt og integrert politisk perspektiv. Sosialdemokratiet har alltid vært forbundet med sosialisme. Hvilken orientering skal det nå velge ‑ i en verden hvor det ikke finnes noe alternativ til kapitalismen? Etterkrigstidens sosialdemokrati ble skapt i en kontekst med en todelt verden. Sosialdemokratene hadde enkelte synspunkter til felles med kommunismen, selv om de også definerte seg i opposisjon til den. Gir det noen mening å befinne seg på «venstresiden» nå ‑ når kommunismen har mislykkes så fatalt i Vesten, og når sosialismen generelt har smuldret opp?
Den politiske debatten i Europa sent på 1980‑tallet og i begynnelsen av 1990‑tallet forandret sosialdemokratiet, men skapte også stor ideologisk forvirring. En av de tyske initiativtakerne til SPDs nye partiprogram oppsummerte situasjonen på følgende opplysende måte:
Avgjørelsen om å foreta en programrevidering ble tatt i en situasjon hvor det er usedvanlig vanskelig å danne seg et klart bilde av utviklingen i verden og i samfunnet. Dette er det dilemmaet som partiet står overfor. Det vet at i disse omskiftelige tider er det nødvendig med en nyorientering, men endringene i seg selv gjør det vanskelig å orientere seg på en ny måte. Vitenskapen gir oss ikke noen samfunnsdiagnose, ingen felles forståelse av hva som skjer og hvilken utvikling vi vil få i fremtiden. 17
I lys av dette scenariet, hvordan skal vi så tolke tanken om en tredje vei? Uttrykket dukket visstnok opp så tidlig som ved århundreskiftet, og var populært blant høyrepolitikere på 1920‑tallet. Det har imidlertid blitt mest brukt av sosialdemokrater og sosialister. I den tidlige etterkrigstiden så sosialdemokratene det som sin oppgave å finne en politikk som skilte seg fra den amerikanske markedskapitalismen og den sovjetiske kommunismen. Da den sosialistiske internasjonalen ble nystiftet i 1951, snakket man eksplisitt om en slik tredje vei. Rundt 20 år senere ble uttrykket brukt av den tsjekkiske økonomen Ota Sik og andre for å omtale markedssosialisme. De svenske sosialdemokratene har brukt uttrykket den tredje vei, den siste versjonen, siden sent på 1980‑tallet, med henvisning til en viktig programrevidering.
Bill Clintons ogTony Blairs overtakelse av begrepet «tredje vei» har fått en lunken mottakelse blant de fleste sosialdemokrater i Europa, og også blant kritikere av den gamle venstrepolitikken i deres respektive hjemland. Kritik
((26))
erne ser denne formen for tredje vei som et rent oppkok av nyliberalismen. USA har nok en svært dynamisk økonomi, men det er også det samfunnet i den utviklede verden som har de største sosiale ulikhetene. Clinton byte å «gjøre slutt på velferdssamfunnet slik vi kjenner det» ‑ et utsagn som også har vært fremmet av de nyliberale konservative. Tony Blairs kritikere påstår at han bare har videreført Margaret Thatchers økonomiske politikk.
Mitt mål i det følgende er ikke å vurdere hvorvidt slike synspunkter er riktige eller ikke, men å finne ut hvor debatten om sosialdemokratiets fremtid står i dag. Slik jeg ser det, henviser <(den tredje vei» til en form for helhetlig tenkning og politikk som forsøker å tilpasse sosialdemokratiet til en verden som har endret seg fundamentalt i løpet av de siste to eller tre årtiene. Det er en tredje vei i den forstand at det er et forsøk på å bevege seg hinsides både den gamle typen sosialdemokrati og nyliberalismen.
((27))
Debatten som de siste ti til femten årene har blitt ført om sosialdemokratiets fremtid, har tatt opp en rekke forskjellige spørsmål og problemer ‑ som viser hvor vanskelig det politiske terrenget har blitt. Det er imidlertid ikke mulig å utvikle noen integrert agenda for en sosialdemokratisk politikk uten at disse spørsmålene i det minste forsøksvis blir besvart. Her skal jeg konsentrere meg om fem grunnleggende dilemmaer som ‑ med rette ‑ har dominert debatten. Jeg skal foreslå mulige synsmåter for hvert av dem, men jeg må også be om leserens overbærenhet. Dette dreier seg om store spørsmål. Denne boken gir bare rom for kortfattede svar, og jeg vil ikke kunne gi argumentene tilstrekkelig tyngde til å overbevise skeptikere i noen av spørsmålene.
De fem dilemmaene dreier seg om:
• Globalisering ‑ hva er det egentlig, og hva er konsekvensene?
• Individualisme ‑ på hvilken måte og i hvilken grad er det moderne samfunnet i ferd med å bli mer individualistisk?
• Venstre og høyre ‑ hva skal vi mene om påstanden om at et slikt politisk skille ikke lenger gir mening?
• Politikkens virkemåte ‑ er politikken i ferd med å fjerne seg fra de konvensjonelle demokratiske mekanismene?
• økologiske problemer ‑ hvordan skal de integreres i den sosialdemokratiske politikken?
Globalisering
Forhistorien til det ikke akkurat velklingende begrepet «globalisering» er interessant. For bare ti år siden var ordet lite brukt, både i den akademiske
((28))
litteraturen og i populærpressen. Fra å være fraværende har ordet nå blitt allestedsnærværende ‑ ingen politisk tale er fullverdig, ingen forretningsagenda akseptabel, uten en henvisning til begrepet globalisering. Denne nye omgangsformen med ordet har gitt støtet til intense debatter, både innen de akademiske sirkler og i litteraturen om sosialdemokratiet. Man har med rette bemerket at globaliseringen i de senere år har stått i sentrum for de fleste politiske diskusjoner og økonomiske debatter.'
De fleste sider ved globaliseringen er omdiskutert: hvordan begrepet skal forstås, hvorvidt det er nytt eller ikke, og hvilke konsekvenser som er sannsynlige. To ganske motsatte syn har gradvis utkrystallisert seg, som i en viss grad er knyttet til forskjellige politiske posisjoner. Enkelte hevder at globalisering i stor grad er en myte, eller at det i høyden er en fortsettelse av gamle og etablerte trender. Ikke overraskende tiltaler denne holdningen dem som ønsker å forsvare enkelte sider ved den gamle formen for sosialdemokrati. For dem er globaliseringen de nyliberales oppfinnelse. Bare vi gjennomskuer humbugen, kan vi fortsette som før. I den andre enden av spekteret finner vi forfattere og politiske ideologer sm hevder at ikke bare er globaliseringen reell, den er også langt fremskreden. Som forretningsguruen Keniche Ohmae sier det, vi lever nå i en verden uten grenser, en verden hvor nasjonalstaten har blitt en «fiksjon», og hvor politikerne har mistet enhver effektiv makt.'
• Med globalisering forstås vanligvis økonomiske forbindelser, og ‑ som ordstammen antyder ‑ forbindelser som spenner over hele kloden. I Paul Hirst og Graham Thompsons bok om emnet er det uttrykt slik: «En virkelig global økonomi har utviklet seg, eller er i ferd med å utvikle seg, hvor separate, nasjonale økonomier og dermed nasjonale strategier for økonomisk styring, i stadig større grad er irrelevante.»' Forfatterne angriper nettopp dette synet. Det meste av verdenshandelen skjer fortsatt på regional basis. EU‑landene handler for eksempel først og fremst med hverandre. Eksportnivået fra EU til resten av verden har bare økt marginalt i løpet av de siste tre tiårene. USA har blitt mer åpent og har fordoblet sin eksport i løpet av den samme perioden, men dette er ikke nok til å kunne si at det er skapt en «fullstendig globalisert økonomi». Økt handel innen og på tvers av de ulike økonomiske blokkene har faktisk ført oss tilbake til 1800tallet. På den tiden, sier Hirst og Thompson, hadde man som i dag en liberalisert handelsøkonomi.