Материал: GIDDEN~1

((11))

sosialt splittende og ute av stand til å reprodusere seg selv i det lange løp.

Tanken om at kapitalismen kan gjøres mer human gjennom sosialistisk økonomisk styring, har gitt sosialismen en viss slagkraft, selv om det har vært mange ulike forslag til hvordan et slikt mål kan nås. For Marx sto og falt sosialismen med sin evne til å skape et samfunn som ville gi større velstand enn kapitalismen og fordele velstanden på en jevnere måte. Hvis sosialismen nå er død, er det nettopp fordi den har spilt fallitt på disse områdene. Og dette har vært en entydig utvikling. I et kvart århundre etter den annen verdenskrig syntes den sosialistiske planstyringen å være et blivende fenomen i både øst og vest. En fremtredende økonomisk kommentator, E.EM. Durbin, skrev i 1949 at «nå er vi alle planleggere

Troen på laissez faire har kollapset med forbausende hastighet... over hele

verden siden krigen».'

I Vesten ble sosialismen dominert av sosialdemokratiet ‑ en moderat, parlamentarisk sosialisme ‑ som var basert på en konsolidering av vel­ferdsstaten. I de fleste landene, inkludert Storbritannia, var velferdsstaten like mye et resultat av venstrepolitisk som høyrepolitisk arbeid, men i etter­krigstiden begynte sosialistene å kreve opphavsretten til den. I en periode fremsto til og med de sovjetinspirerte samfunnene, med sine mye mer omfattende planleggingsøkonomier, som økonomisk vellykkede ‑ om enn politisk tyranniske. De amerikanske regjeringene på 1960‑tallet tok også påstanden om at Sovjetunionen økonomisk sett ville innhente USA innen tretti år, alvorlig.

I ettertid kan vi se ganske klart hvorfor Sovjetunionen ikke klarte å inn­hente USA, men tvert imot ble liggende langt etter, og hvorfor sosialdemo­kratiet kom i krise. Sosialismen som økonomisk teori var alltid ufullkommen. Den undervurderte kapitalismens evne til fornyelse, til tilpasning og til å skape en stadig økende produktivitet. Sosialismen innså heller aldri markedets betydning som informasjonsbringer, som kunne gi viktige data til både kjøpe­re og selgere. Disse manglene ble først avslørt på 1970‑tallet, med de stadig sterkere globaliseringsprosessene og den teknologiske utviklingen.

Siden midten av 1970‑årene, lenge før Sovjetunionens fall, ble sosial­demokratiet i stadig større grad utfordret av de frie markedsideologiene, og særlig med utviklingen av thatcherismen og reaganismen ‑ som ofte blir plassert under fellesbetegnelsen nyliberalisme. I den foregående peri­oden hadde ideen om markedsliberalisering fremstått som en fortids­

levning, en tanke fra en svunnen tid. Nå ble ideologer som Friedrich von Hayek, den fremste talsmannen for det frie marked, og andre sosialisme­kritikere plutselig krefter som måtte regnes med. Nyliberalismen fikk en mindre innvirkning på det europeiske kontinentet enn i Storbritannia, USA, Australia og Latin‑Amerika, men både på kontinentet og ellers ble de frie markedsfilosofiene svært innflytelsesrike.

((12))

Kategoriene «sosialdemokrati» og «nyliberalisme» er vide kategorier som har omfavnet grupper, folkebevegelser og partier med ganske forskjellige overbevisninger og politiske programmer. Selv om disse har påvirket hver­andre, som for eksempel regjeringene til Ronald Reagan og Margaret Thatcher, valgte de ulike politiske løsninger på enkeltområder. Da Thatcher kom til makten, hadde hun ennå ikke en fullt utviklet ideologi. Den ble utviklet etter hvert. I de tilfeller hvor en Thatcher‑inspirert poli­tikk har blitt brukt av «venstre»‑partier, som i New Zealand, har de sentrale ideene blitt presentert i nok en utgave. Nyliberalismen har dessuten to retninger. Den viktigste er den konservative, og her finner vi opprinn­elsen til begrepet «det nye høyre». Nyliberalismen ble en ideologi for mange konservative partier verden over. Det finnes imidlertid også en annen, viktig måte å tenke på, som også forbindes med de frie markedsfilosofiene, men som i kontrast til den konservative tenkemåten er frihetslig eller libertariansk både når det gjelder moralske og økonomiske spørsmål. Til forskjell fra de Thatcher‑inspirerte konservative, er libertarianerne for seksuell frihet og avkriminalisering av narkotika.

«Sosialdemokratiet» er et enda bredere og mer tvetydig begrep. Det jeg legger i begrepet, er partier og andre grupper som tilhører en reformvennlig venstreside, herunder det britiske Labour‑partiet. I den tidlige etterkrigs­tiden hadde sosialdemokrater fra mange forskjellige land et tilnærmet felles perspektiv. Dette perspektivet vil jeg her omtale som det gammeldagse eller det klassiske sosialdemokratiet. Siden 1980‑tallet har sosialdemo­krater overalt begynt å løsrive seg fra dette standpunktet, som en reaksjon på nyliberalismens fremvekst og sosialisme‑ideologiens problemer.

I praksis har de sosialdemokratiske regimene vært meget varierende, og det samme gjelder velferdssystemene de har bygget opp. Vi kan dele opp de europeiske velferdsstatene i fire grupper. Alle har felles historisk opp­rinnelse, samt felles mål og struktur:

• Det britiske systemet, som legger stor vekt på sosiale tjenester og et offentlig helsevesen, men som også har inntektsavhengige ytelser.

• De skandinaviske eller nordiske velferdsstatene, som har et meget høyt skattegrunnlag, en universalistisk orientering, og som tilbyr sjenerøse ytelser og velfinansierte statlige tjenester, som også omfatter helse­vesenet.

• Det mellomeuropeiske systemet, som i en forholdsvis liten grad har forpliktet seg til sosiale tjenester, men som har fordeler på andre om­råder, og som hovedsakelig er finansiert av arbeidslivet og basert på innbetaling til trygdevesenet.

• Det søreuropeiske systemet, som ligner det mellomeuropeiske, men som er mindre omfattende og som har lavere nivå på ytelsene.3

Det klassiske sosialdemokratiet (den gamle venstresiden)

• Omfattende statlig engasjement i det sosiale og økonomiske liv

• Statlig dominans over det sivile samfunn

• Kollektivisme

• Keynesiansk etterspørselsstyring, pluss korporatisme

• Begrenset rolle for markedet: blandingsøkonomi eller sosial økonomi

• Full sysselsetting

• Sterk likhetstenkning

• Omfattende velferdsstat, borgerne blir beskyttet «fra vugge til grav»

• Lineær modernisering

• Lav økologisk bevissthet

• Internasjonalisme

• Tilhører en todelt verden

I lys av disse variasjonene representerer det klassiske sosialdemokratiet og nyliberalismen to ganske forskjellige politiske filosofier. Jeg har oppsum­mert forskjellene i de to boksene ovenfor. En slik bredpenslet sammenlig­ning står i stor fare for å gi en overflatisk beskrivelse. Likevel er kontrastene reelle og betydningsfulle, og restene av det klassiske sosialdemokratiet er fortsatt sterkt til stede overalt.

Thatcherisme, eller nyliberalisme (det nye

høyre)

• Minimal styring

• Autonomt sivilt samfunn

• Markedsfundamentalisme

• Moralsk autoritarisme, pluss sterk økonomisk individualisme

• Arbeidsmarkedet prises som ethvert annet marked

• Minimal styring

• Aksept for ulikheter

• Tradisjonell nasjonalisme

• Velferdsstat som sikkerhetsnett

• Lineær modernisering

• Lav økologisk bevissthet

• Realistpreget teori om internasjonal orden

• Tilhører en todelt verden

Det gammeldagse sosialdemokratiet

Ifølge det gammeldagse sosialdemokratiet var den frie markedskapital­ismen årsaken til mange av de problemene som Marx påpekte, men man mente også at disse kunne dempes eller løses ved hjelp av statlige inngrep i markedet. Det er statens plikt å tilby de offentlige goder som markedet ikke kan levere, eller eventuelt bare kan levere på en oppstykket måte. En sterk statlig styring av økonomien, og også av andre deler av samfunnet, er normalt og ønskelig, siden den offentlige sektoren i et demokratisk samfunn skal representere fellesskapets vilje. En kollektiv beslutnings­prosess, som involverer både regjering, forretningsliv og fagforeninger, representerer en delvis erstatning av markedsmekanismene.

For det klassiske sosialdemokratiet er et statlig engasjement i familie­livet både nødvendig og prisverdig. Statlige ytelser kan være av avgjørende betydning for familier i nød, og staten bør gripe inn når individer av en eller annen grunn ikke kan klare seg selv. Med enkelte unntak var de gammeldagse sosialdemokratene ofte negativt innstilt til frivillige organisa­sjoner. Man mente at slike grupper ofte gjør mer skade enn nytte, for sammenlignet med de offentlig styrte sosiale tjenestene er de ofte

((15))

uprofesjonelle, uforutsigbare og dessuten nedlatende overfor mottak­erne.

John Maynard Keynes, som var den økonomiske inspiratoren bak etter­krigstidens velferdskonsensus, var ingen sosialist, men likevel delte han noen av synspunktene til Marx og sosialistene. Som Marx anså Keynes kapitalismen for å ha irrasjonelle trekk, men han mente at disse kunne kontrolleres og dermed beskytte kapitalismen mot seg selv. Både Marx og Keynes tok kapitalismens produktivitet for gitt. Det faktum at keynesiansk teori bare i liten grad var opptatt av tilbudssiden av økonomien, passet godt overens med de sosialdemokratiske prioriteringene. Keynes viste hvordan markedskapitalismen kunne stabiliseres gjennom å styre etter­spørselen og ved å gjenopprette en blandingsøkonomi. Selv om han ikke selv var for en slik utvikling, var nasjonalisering en viktig side ved den britiske blandingsøkonomien. Noen økonomiske sektorer skulle tas ut av markedet, ikke bare på grunn av markedets ufullkommenheter, men for at industrier som var viktige for nasjonen, ikke skulle komme i private hender.

Likhetsidealet har vært viktig for alle sosialdemokrater, og det gjelder også det britiske Labour. Det er mulig å oppnå større likhet gjennom for­skjellige ujevningsstrategier. En progressiv skattlegging, for eksempel, via velferdsstaten, vil bety at man tar fra de rike og gir til de fattige. Velferds­staten har to målsettinger: å skape et samfunn med større likhet, men også å beskytte individene gjennom hele livssyklusen. De tidligste velferdstiltakene, som skriver seg fra 1800‑tallet, ble innført av liberale eller konservative, og møtte ofte protester fra fagforeningene. Etterkrigstidens velferdsstat har imidlertid generelt stått sterkt blant arbeiderklassen, som frem til for 20 år siden representerte den viktigste velgermassen for sosialdemokratiske partier.

Helt til nedgangen i velgeroppslutningen sent på 1970‑tallet fulgte sosialdemokratier over hele Europa en lineær moderniseringsmodell ‑ eller den «sosialistiske veien». Sosiologen TH. Marshall, som kanskje er den viktigste fortolkeren av velferdsstatens utvikling i Storbritannia, ga en fascinerende fremstilling av denne modellen. Velferdsstaten representerer ifølge ham høydepunktet i en lang prosess med stadig mer omfattende borgerrettigheter. Som mange andre i den tidlige etterkrigstiden, forventet Marshall at velferdssystemene ville bli gradvis utvidet, og at den økonomiske utviklingen ville tilsvare de stadig bedre implementerte sosiale rettighetene.

Det gamle sosialdemokratiet avviste ikke behovet for økologisk tenk­ning, men fant det vanskelig å tilpasse seg dette behovet. Vektieggingen av

((16))

den korporative ånd, fokuseringen på full sysselsetting og utvikling av velferdsstaten gjorde det vanskelig å behandle de økologiske spørsmålene på en systematisk måte. Heller ikke i praksis hadde det gamle sosialdemo­kratiet noe sterkt globalt perspektiv. Den internasjonalistiske orienter­ingen, og ønsket om å skape solidaritet mellom likesinnede politiske partier, var viktigere enn å ta stilling til konkrete globale problemer. Det hadde imidlertid sterk tilknytning til den todelte verden ‑ plassert som den var mellom den amerikanske velferdsminimalismen og kommun­ismens kommandoøkonomi.

Det nyliberale perspektivet

Motstanden mot «sterk styring», som er det fremste trekket ved nyliberal­ismen, kommer fra flere forskjellige kilder. Edmund Burke, selve grunn­leggeren av den britiske konservatismen, uttrykte sin motvilje mot staten, som hvis den ble sterk nok ville true både individets frihet og selvstendig­het. Den amerikanske konservatismen har lenge vært mostander av en sentralisert regjering. Thatcherismen bygget på disse ideene, men også på den klassiske liberale skepsis mot en sterk stat, basert på økonomiske argu­menter om markedets overlegenhet. Tesen om den minimale stat er nært forbundet med synet på det sivile samfunn som en solidaritetsskapende, selvforsterkende mekanisme. Det sivile samfunnets små, uavhengige tropper må få lov til å eksistere, og vil blomstre dersom de får være i fred for statlige inngrep. Det sivile samfunnets dyder vil i så fall omfatte egen­skaper som <(sterk karakter, ærlighet, pliktfølelse, selvoppofrelse, ære, tjen­estevillighet, selvdisiplin, toleranse, respekt, rettferdighet, selvutvikling, pålitelighet, høflighet, sjelsstyrke, mot, integritet, arbeidsomhet, patriot­isme, omtanke for andre, nøysomhet og ærbødighet».' For det moderne øre har dette en «klang av gammeldags sjarme>, sier Burke ‑ men det er fordi statsmakten har fortrengt slike egenskaper gjennom å sabotere det sivile samfunnet.

Staten, og særlig velferdsstaten, sies å være ødeleggende for det sivile samfunn, i motsetning til markedet, som drives frem av det individuelle initiativ. Markedene vil, i likhet med den sivile orden, tilføre samfunnet de største goder ‑ om bare de overlates til seg selv. Markedene er «evighets­maskiner, som bare krever et rettslig rammeverk og statlig fravær for å levere en ubrutt vekstutvikling».'

((17))

Nyliberalistene forsvarer ubundne markedskrefter samtidig som de ønsker å bevare de tradisjonelle samfunnsinstitusjonene, særlig familien og nasjonen. Det individuelle initiativ skal f utvikle seg fritt på det øko­nomiske området, mens pliktfølelsen skal forbeholdes disse andre sfærene. Den tradisjonelle familien er en nødvendighet for at den sosiale orden skal kunne fungere, og det samme gjelder den tradisjonelle nasjonen. Andre familietyper, som husholdninger med bare én forelder og homo­seksuelle samboerskap, bidrar bare til sosialt forfall. Det samme gjelder alt som kan svekke den nasjonale integriteten. De fremmedfiendtlige over­tonene er som oftest svært åpenlyse i de nyliberale forfatternes og politik­ernes uttalelser ‑ de mest kritiske synspunktene forbeholdes da også mukikulturelle spørsmål.

Thatcherismen er enten likegyldig overfor ulikheter, eller de bifalles aktivt. Ideen om at '<sosiale ulikheter i seg selv er galt eller skadelig» er en «naiv og usannsynlig» idé.6 Men fremfor alt er den motstander av enhver form for egalitært styre. Egalitær politikk, og spesielt den som ble ført i Sovjetunionen, skaper et samfunn preget av en trist ensformighet, og kan bare utøves ved hjelp av despotisk makt. De som befinner seg nærmere liberalismen, anser imidlertid ideen om like muligheter for alle som både ønskelig og nødvendig. Det var også dette (og ikke i Marx' forstand) John Major mente da han snakket om å skape et klasseløst samfunn. Et samfunn hvor markedet har fritt spillerom kan nok skape store økonomiske ulik­heter, men ulikhetene er ikke viktige i seg selv så lenge mennesker som har vilje og evne til det, kan stige til posisjoner som svarer til deres kapasitet.

Motstand mot velferdsstaten er et typisk trekk ved nyliberalismen. Velferdsstaten blir sett på som kilden til alt ondt, på samme måte som kapitalismen en gang i tiden ble det av den revolusjonære venstrefløyen. «Vi vil se tilbake på velferdsstaten med den samme foraktfulle fornøyelse som vi i dag vurderer slaveriet som en måte å organisere effektiv, motivert arbeid på», var det noen som skrev. Velferdsstaten «påfører enorm skade på dem den er ment å skulle hjelpe: de sårbare, de vanskeligstilte og de uheldige ... dreper foretaksomheten og selvstendigheten hos enkeltindi­videne, og legger et dypt og eksplosivt nag under fundamentet for vårt frie samfunn».7

Hvordan skape velferd dersom velferdsstaten avvikles? Svaret er mar­kedsstyrt økonomisk vekst. Med velferd menes ikke statlige ytelser, men en maksimert økonomisk fremgang, og derfor generell velstand, ved å la

((18))

markedene gjøre mirakler. En slik orientering sammenfaller ofte med at økologiske problemer avfeies som rene skremselshistorier. Thatcher vendte så vidt blikket mot en «grønn kapitalisme», men generelt har holdningen vært negativ. Den økologiske faren, sies det, er overdreven eller ikke­eksisterende ‑ den er dommedagsprofetenes egen oppfinnelse. All erfaring tilsier faktisk at vi går mot en æra med større og mer universell fremgang enn noensinne. Dette er et lineært syn på modernisering, som så å si avskriver enhver begrensning av den økonomiske utviklingen.

Til forskjell fra det klassiske sosialdemokratiet er nyliberalismen en globaliserende teori, og den har bidratt direkte til en globaliserende utvik­ling. Nyliberalerne ønsker at filosofien som styrer dem på det lokale plan, også gjennomføres globalt. Verden vil fungere best dersom markedene får fungere med liten eller ingen innblanding. I likhet med forsvarerne av den tradisjonelle nasjonen, har imidlertid nyliberalistene valgt å bruke en real­politisk teori om internasjonale relasjoner ‑ det globale samfunnet er fort­satt et samfunn bestående av nasjonalstater, og i en verden av nasjonalstater er det makten som råder. Krigsforberedende aktiviteter og opprettholdelse av militær styrke er nødvendige elementer i statens rolle i det interna­sjonale systemet. I likhet med det gammeldagse sosialdemokratiet, utviklet også nyliberalismen seg under den todelte verdensordenen, og preges av disse forholdene.

Sammenligning av doktriner

Nyliberalismen kan se ut til å ha seiret over hele verden. Sosialdemokratiet preges av ideologisk forvirring, og hvis «alle» var planleggere for femti år siden, så er det ingen som er det i dag. Det har altså skjedd en betydelig endring siden sosialistene i minst en hundreårsperiode anså seg som ledere av historiens utvikling.

Det er imidlertid ikke slik at nyliberalismen står igjen uten motstandere ‑ tvert imot har den store problemer, og det er viktig å forstå hvorfor. Den viktigste grunnen er at dens to bestanddeler ‑ markedsfundamentalismen og konservatismen ‑ står i et spenningsforhold til hverandre. Konservat­ismen har alltid hatt en forsiktig, pragmatisk tilnærming til sosial og økonomisk endring ‑ en holdning som ble innført av Burke som svar på den franske revolusjonens skråsikre løsninger. Tradisjonenes kontinuitet er et sentralt tema for konservatismen som idé. Tradisjonene inneholder

((19))

fortidens oppsamlede visdom og bør derfor fungere som en veileder for fremtiden. Den frie markedsfilosofien inntar imidlertid en helt annen holdning, og setter sin lit til en uendelig økonomisk vekst som skapes ved frigjøring av markedskreftene.

Å etterstrebe et fritt marked samtidig som man ønsker å opprettholde den tradisjonelle familien og nasjonen, er selvmotsigende. Verdier som individualisme og valgfrihet skal altså brått begrenses når man kommer inn på områder som har med familien og nasjonens identitet å gjøre ‑ områder hvor tradisjonen må forbli uberørt. Det er imidlertid lite som virker mer tradisjonsoppløsende enn markedskreftenes «permanente revolu­sjon». Markedssamfunnenes dynamikk undergraver de tradisjonelle auto­ritetsmønstrene og bryter opp lokalsamfunnene; nyliberalismen skaper en ny risiko og usikkerhet i samfunnet som den ganske enkelt ber borgerne om å overse. Dessuten overser den markedenes samfunnsmessige grunn­lag, som avhenger av nettopp de former for fellesskap som markeds­fundamentalismen kaster over bord.

Hva med den gamle typen sosialdemokrati? Vi kan skille ut en rekke sider ved samfunnet som den keynesianske velferdskonsensusen tok for gitt ‑ og alle har siden gått i oppløsning:

• Et samfunnssystem, og særlig en familieform ‑ hvor mannen var for­sørgeren og kvinnen var husmor og mor ‑ som åpnet for en utvetydig definisjon av full sysselsetting.

• Et homogent arbeidsmarked hvor de som var truet av arbeidsledighet, stort sett var kroppsarbeidere som var villige til å ta enhver jobb som kunne gi dem penger nok til at de og familiene deres kunne over­leve.

• Masseproduksjon var den dominerende produksjonsmåten i de grunnleggende sektorene av økonomien, og dette skapte stabile, om enn utilfredsstillende arbeidsforhold for mange i arbeidsstyrken.

• En elitestyrt stat, hvor statsbyråkratiet besto av små grupper av eks­perter på offentlige prosedyrer som overvåket finans‑ og kredittpolit­ikken.

• Nasjonale økonomier som hovedsakelig besto innenfor landets suver­ene grenser, siden den keynesianske ideologien forutsatte at nasjonal­økonomien prioriteres fremfor ekstern handel med varer og tjenester.'

((20))

Den gamle venstresidens likhetsidealer hadde nok de edleste motiver, men, som enkelte kritikere på høyresiden sier det, de har i enkelte tilfeller fatt perverterte konsekvenser ‑ som for eksempel kommer til syne i den sosiale ingeniørkunsten som har etterlatt seg en arv av forfalne, kriminelt belast­ede boligområder. Velferdsstaten, som av folk flest anses som selve sosial­demokratiets kjerne, skaper i dag nesten like mange problemer som det løser.

Den moderne debatten

Sosialdemokratiske partier i Europa og ellers har vært svært opptatt av disse temaene, og siden tidlig på 1980‑tallet har politikken vært aktivt påvirket av dem. Behovet for å distansere seg fra fortiden fikk ytterligere grobunn etter den østeuropeiske kommunismens sammenbrudd i 1989. De fleste vestlige kommunistpartiene endret navn og nærmet seg den sosialdemokratiske ideologien, og i de østeuropeiske landene ble nye sosial­demokratiske partier etablert.