På det nåværende tidspunkt skiller man mellom regional og global styring. Regionalt, og da særlig gjennom EU, NAFTA og andre grupperinger, etableres stadig mer omfattende samarbeid i viktige institusjoner. I tillegg til EU har vi OAU, ASEAN, Foreningen av Arabiske Stater, CARICOM og MERCOSUR. Alle disse er eksempler på sosialt og økonomisk samarbeid mellom land som tidligere har vært splittet eller preget av konflikter. På verdensnivå er institusjonene imidlertid fortsatt interstatlige ‑ de er avhengige av enighet mellom landene for å fungere, og har liten makt til å intervenere i de enkelte landene. FN er spesifikt et samarbeid mellom nasjoner, og det samme gjelder organene som arbeider med handel og økonomiske relasjoner ‑ som WTO, GATT, IMF og Verdensbanken.
((106))
Den europeiske union
Den europeiske union var opprinnelig en del av den todelte verdensorden, men bør i dag ses som et svar på globaliseringsutvildingen. Det viktige er ikke bare at den definerer en enhet, «Europa», men at den utvikler sosiale, politiske og økonomiske institusjoner som overskrider nasjonalstaten og når helt frem til individene. Unionen er et resultat av samarbeid mellom nasjonale regjeringer og er mye mer enn bare en regional forening av stater. EU har selvsagt sine problemer å stri med ‑ det sies at hvis unionen hadde søkt om medlemskap, hadde den blitt avvist fordi den ikke er demokratisk nok Men selv i sin nåværende form representerer den en modell som kan gjennomføres i større omfang, og den kan også spille en direkte rolle i dette.
EU spiller en stadig større rolle i folks dagligliv, samtidig som den mister støtte i befolkningen. Den er ansvarlig for mer enn 75 prosent av den økonomiske lovgivningen i alle medlemsstatene, og for 50 prosent av den totale nasjonale lovgivningen. Meningsmålinger viser imidlertid at befolkningen i de fleste medlemslandene er mindre entusiastiske ,i forhold til EU nå enn før ‑ det er bare i to eller tre land at utviklingen går i motsatt retning. De mest vanlige årsakene oppgis å være EUs mangel på demokrati, og at den blir for fjern i forhold til befolkningens hverdagslige bekymringer. Men når det gjelder globaliseringen, og dersom unionen blir mer lydhør overfor befolkningens lokale krav, spiller EU en like viktig politisk som økonomisk rolle, fordi den på dette området ligger langt foran resten av verden. Unionen har innført banebrytende styreformer som ikke følger gamle mønstre. EUs medlemsland har en sterk motivasjon til å handle som kosmopolitiske nasjoner, både utenfor og innenfor en europeisk kontekst.
Jos de Beus, mannen bak det hollandske arbeiderpartiets valgprogram i 1994, fremhever tre feller som sosialdemokratene bør unngå når de vurderer EUs fremtid:
• Presstenkning ‑ globalisering betyr at EU må gi etter for press fra omverdenen, heller enn å forsøke å påvirke den på egen hånd.
• ønsketenkning ‑ ett marked, innføring av Euro og den Europeiske sentralbanken vil automatisk fremme sosialdemokratiske idealer.
• Dommedagstenkning ‑ EU er sosialdemokratiets fiende, og sosialdemokratene bør derfor ha som målsetting å føre makten tilbake til de individuelle statene. 14
((107))
De Beus har rett i at EUs fremtid er åpen. Under den kalde krigen var EUs demokratiske mangler ikke til betydelig hinder for utviklingen. Avgjørelser som ble tatt av de nasjonale regjeringene «i Brussel», ble godkjent av velgerne. På 1990‑tallet er ikke dette lenger noen holdbar situasjon. En løsning, slik mange ser det, er at Europaparlamentet (EP) får større makt, samtidig som man etablerer mer effektive transnasjonale partiorganisasjoner. De transnasjonale partiføderasjonene vil sannsynligvis bli styrket. I dag gjennomføres EP‑valgkampanjer som «annenrangs nasjonale valgkamper» og ikke som «Europa‑valg». Meningsmålinger foretatt i ulike EU‑land viser at folk anser valgene til Europaparlamentet som mindre viktige, og at det er derfor deltakelsen er så lav som den er.
Den planlagte innlemmelsen av sentral‑ og østeuropeiske land i EU er åpenbart en enorm utfordring. Landene som står for tur, er Den tsjekkiske republikken, Estland, Ungarn, Polen og Slovenia. Fem andre land ‑ Bulgaria, Romania, Slovakia, Latvia og Litauen ‑ har fått tildelt ressurser som skal hjelpe dem med å forberede seg på en mulig innlemmelse. De fleste av disse landene har et BNP som tilsvarer en tredel eller mindre av EU‑landenes gjennomsnittlige BNP. Dessuten strever de nesten uten unntak med å innføre liberale, demokratiske institusjoner og markedsprinsipper. Selv de landene som så ut til å klare overgangen uten store problemer, som Den tsjekkiske republikken og Polen, har fått både økonomiske og politiske problemer.
Den belastningen som en «utvidelse» uunngåelig vil representere, kan sette hele det europeiske prosjektet i fare. Men en utvidelse kan også hjelpe EU ved at omstruktureringsprosessen far større tyngde. Det er jo, som også tidligere nevnt, ganske ironisk at en så udemokratisk institusjon skal kunne kreve demokrati av andre. En innlemmelse av de sentral‑ og østeuropeiske landene kan imidlertid stimulere til en demokratisering og omforming av EUs institusjoner. «Hvis utvidelsen skal kunne bli vellykket, må EU gripe fatt i de komplekse og tornefulle spørsmålene som har med sosial og kulturell identitet å gjøre, samt EUs formål og legitimitet og den tvil og bekymring som slike spørsmål fremkaller over hele Europa.»15
Global styring
Hvorvidt EU‑institusjonene vil endre sin grunnleggende form i løpet av de neste årene, er umulig å vite. Maktdelingen innen EU kan trenge en
((108))
større omstrukturering, i lys av de her nevnte problemene. Men det er også mulig at et mer omfattende globalt styringssystem kunne ha den samme formen som EU allerede har: et representativt organ (Parlamentet), et administrativt organ (Kommisjonen), et interstatlig forbund (Rådet) og føderale domstoler (EU‑domstolen). Dersom slike institusjoner skulle virke på et globalt nivå, måtte de naturligvis ha en annen rolle og funksjon enn de eksisterende organene har. Det er imidlertid ikke vanskelig å se hvordan de rent prinsipielt kunne endres i den retning. WTO, IMF og Verdensbanken kunne for eksempel slås sammen til ett organ, mens det som i dag er FN, kunne deles opp i et parlament og et råd. OECD kunne kanskje til og med fungere som et slags brohode til en større global orden, hvis EU kunne inngå i den, og hvis den samme makten som EU nå har, også kunne gis til de andre medlemmene. For landene i sør ville dette være en positiv utvikling, fordi man ikke lenger ville ha en eksklusiv klubb, men en gruppe hvor medlemskap er tilgjengelig for alle som er kvalifisert for det.
Tanken om at en ny forsamling, eller et parlament, kunne etableres som en forlengelse av FN, har vært gjenstand for stor debatt i senere tid.` Europaparlamentet kunne fungere som en modell for hvordan en slik parlamentsforsamling kunne dannes. Initialt kunne den etableres som en underavdeling av Generalforsamlingen, under artikkel 22 i FN‑pakten. Medlemsstatenes parlamentsforsamlinger ville først og fremst sende representanter som skulle utarbeide planer for etableringen av en direktevalgt forsamling. Valgsystemet skulle likne ordningen for valg til Europaparlamentet, med et proporsjonalt antall utsendinger fra hvert land i forhold til befolkningstallene, men med en korreksjonsfaktor for de små landene. 17
Utviklingen av en effektiv domstol ville være et viktig skritt i utviklingen av en verdensforsamling. Den internasjonale domstolen fortsetter å representere et interstatlig lovbegrep, til tross for at Nurnberg‑ og Tokyodomstolene etablerte domsmyndighet over enkeltindivider og deres stater. Domstolen som ble etablert for å undersøke og rettslig prøve brudd på internasjonale menneskerettigheter i det tidligere Jugoslavia, har en tilsvarende makt. Den kan, og bør, fungere som en modell for et kosmopolitisk lovverk, hvor det grunnleggende prinsipp er at rettens myndighet strekker seg langt over relasjonene mellom stater og statenes borgere. Det faktum at de fleste stater per 1998 har støttet opprettingen av en internasjonal rett, er et tegn på økende konsensus om disse behovene.
((109))
Er slike forslag gjennomførbare? Vil et globalt demokrati med representative forsamlinger møte den samme apati eller motstand som man møter på nasjonalt nivå? Når det gjelder det andre spørsmålet, er det viktig nok en gang å understreke at maktforflytningen skjer både oppover og nedover. Et kosmopolitisk demokrati handler ikke bare om å flytte styringsmyndigheten til et verdensnivå, men også om myndighetsforflytning til de lokale regionene. De som tviler på at dette er mulig, bør tenke over hva som skjedde i Den europeiske union. For bare 50 år siden var Europa utarmet, i ferd med å komme seg etter en krig som var resultatet av langvarige spenninger mellom de europeiske statene. Likevel har disse statene klart å samarbeide om å skape et nytt system av transnasjonal makt og myndighetsoverføring. De har gitt fra seg en del av sin egen suverenitet og nedsatt effektive domstoler. Dette har de gjort ikke bare av idealisme, men også av egeninteresse, og en tilsvarende interesse for global styring er i dag relevant for alle land."
Et utvidet kosmopolitisk demokrati er en forutsetning for at verdensøkonomien skal kunne reguleres på en effektiv måte, for at det skal bli mulig å gripe fatt i de globale økonomiske ulikhetene og kontrollere trusselen mot miljøet. Det er ulogisk å motarbeide markedsfundamentalisme på lokalt nivå mens man gir den fritt spillerom på det globale nivået:
En global laissez faire er bare et øyeblikk i den fremvoksende globale økonomiens historie, og ikke sluttpunktet ... det som er hinsides enhver tvil, er at å organisere verdensøkonomien som ett enkelt, globalt fritt marked, vil skape ustabilitet. Det tvinger arbeiderne til å bære kostnadene ved den nye teknologien og den uhindrede frihandelen. Det inneholder ingen begrensende mekanismer overfor aktiviteter som kan true den globale økologiske balansen ... [Det] vil i praksis si at planetens fremtid risikeres mens man antar at disse enorme truslene vil bli løst som en utilsiktet konsekvens av den upåvirkede profittjakten. Det er vanskelig å tenke seg et farligere veddemål.'9
En verdensomspennende markedsfundamentalisme
Markedsfundamentalismen har blitt tvunget tilbake i de nasjonale økonomiene på grunn av dens begrensede og motse(ningsfylte natur. Like
((110))
vel er den dominerende på globalt nivå, selv om de samme problemene gjelder i like stor grad der som lokalt. Ifølge den ortodokse nyliberalismen er det logisk at de globale markedene fr frie tøyler, siden de som alle markeder bidrar til problemløsning og til en likevektstilstand. Tilsynelatende irrasjonelle svingninger er i virkeligheten problemløsende aktiviteter, som snart vil sørge for en ny og justert likevektstilstand. En mer overbevisende fremstilling av verdensmarkedets dynamikk antyder imidlertid at det er forventningen om prisendringer, og ikke prisene i seg selv, som er drivkraften bak avgjørelsesprosessene, og forventningene svinger som resultat av psykologiske og ikke bare økonomiske fenomener. Kriser, uberegnelige svingninger og en plutselig kapitalstrøm inn og ut av bestemte land og regioner ‑ dette er ikke marginale, men tvert imot vesentlige sider ved de utemmede markedene.
Regulering av finansmarkedene er i dag den viktigste enkeltsaken i verdensøkonomien, som følge av Mexico‑krisen i 1994 og de påfølgende problemene i Sørøst‑Asia. Her som ellers er ikke mindre regulering det samme som frihet; en global frihandel er avhengig av en effektiv regulering, og viser ikke tegn til å fjerne behovet for slik regulering. Målet med slike inngrep er lett å identifisere, men hvilke strategier som skal følges og hvordan de kan implementeres, er åpenbart mer problematisk. Behovene består i følgende: å forhindre overdrevne valutabevegelser og for sterk kontroll; skille mellom kortsiktige valutaspekulasjoner og investeringer, og skape større ansvarsfølelse hos de transnasjonale organisasjonene som er aktive i verdensøkonomien, samt å omstrukturere dem.
Av den store mengden valuta ‑ tilsvarende en trillion amerikanske dollar ‑ som blir vekslet hver eneste dag, er det bare 5 prosent som har med handel og andre substansielle økonomiske transaksjoner å gjøre. De andre 95 prosentene består av spekulasjoner og arbitrasjer, børsaktører som bruker enorme summer på jakt etter rask fortjeneste på valutasvingninger og renteforskjeller. Disse aktivitetene virker forstyrrende på signalene som markedene gir med hensyn til langsiktige instrumenter og handel. Porteføljekapitalen er utrolig mobil ‑ hundrevis av milliarder hot money kan trekkes ut av et marked eller et land i løpet av bare en dag. Sentralbankene har ikke tilstrekkelige ressurser til å motstå det kollektive presset fra spekulanter som gambler på at de svakere valutaene vil devaluere.
Etter Mexico‑krisen var det mange som snakket om behovet for å skape mer effektive økonomiske styringsinstrumenter ‑ men svært få vesentlige
((111))
endringer ble implementert. Det økonomiske sammenbruddet i de asiatiske tigerøkonomiene har tydelig demonstrert behovet for nye reguleringsmetoder. De asiatiske landene var jo kjerneeksempler på industriell suksess, før de over natten ble krisepregede økonomier. Før disse hendelsene var det ikke like åpenbart at kapitalbevegelser faktisk kan forårsake så omfattende kriser. 11996 ble 93 milliarder dollar sendt inn i Indonesia, SørKorea, Malaysia, Thailand og Filippinene. 11997 ble dette plutselig snudd på hodet, og i løpet av året ble 12 milliarder dollar trukket ut.2°
Den nyliberale reaksjonen, som går ut på å fristille kapitalmarkedene ytterligere, er bare en oppskrift på hvordan man lager et enda større sammenbrudd enn det som har skjedd i løpet av de siste årene. Ideen om at kontroll med kapitalstrømmen vil virke effektivitetshindrende, tar ikke hensyn til de sosiale og økonomiske kostnadene ved en krise. Vanligvis vil tiltak for å sikre at kapitalen kommer tilbake, medføre å øke rentene og selge nasjonale aktiva. Dessuten er påstandene om fordelene ved en fri kapitalbevegelse høyst tvilsomme. Blant annet Kina og Japan har hatt sterk vekst selv om de ikke har konvertible kapitalkonti. I Europa har det samme vært tilfellet i Irland og Portugal, som ikke beveget seg i denne retningen før tidlig på 1990‑tallet.
Hvordan kan vi regulere finansmarkedet? Et viktig aspekt er valutaspekulasjon. Etableringen av Euro betyr at vi vil f tre store valutaer, med et stort spørsmålstegn ved yenens stilling. Denne situasjonen kan skape maktkamp mellom valutablokkene, men den vil også medføre en bedre koordinering av verdensøkonomien, noe som også kan skape aktivt samarbeid mellom blokkene. Finansmannen George Soros har foreslått at Euroen og den amerikanske dollaren formelt knyttes opp mot hverandre, noe som ville ha en stabiliserende funksjon.
Stabile valutakurser er positivt for finansinstitusjoner så vel som for selskaper, investorer og regjeringer. Stabilitet stimulerer til langsiktige investeringer og lån. Kostnadene for eksportører og importører ville synke, fordi behovet for å sikre seg mot valutasvingninger ville forsvinne. Dessuten vil både industriland og utviklingsland tjene på dette, siden alle ønsker større statlig autonomi og effektive inngrep fra sentralbankens side.
Et alternativ til et system med faste valutakurser er den mye omtalte Tobin‑skatten, som ble presentert for mer enn et kvart århundre siden .21 Skatten ville bli satt til et nivå som ville forhindre rene finansspekulasjoner, men ikke så høyt at den ville forhindre den valuthandelen som er nød
((112))
vendig for å finansiere handel og direkte investeringer. En skatt på 0,5 prosent i 1996 ville ha innbrakt 150 milliarder dollar hvis den ble verdensomspennende implementert. Kritikere hevder at dette ikke er gjennomførbart, fordi markedsaktørene alltid ville finne måter å omgå den på. Hovedproblemet er imidlertid ikke skatteomgåelser, eller implementering generelt, men ‑ så langt ‑ mangel på politisk vilje. På et mer lokalt nivå har reservesystemet i Chile tiltrukket seg stor oppmerksomhet. De som ønsker å investere i landet, må plassere et betydelig innskudd, uten renter, i sentralbanken i en periode på ett år. Hensikten er å skille mellom genuine investeringer og mer spekulative finanshandler.
Verdensbanken, IMF og GATT ble etablert for å håndtere de globale finanskrisene på 1920‑ og 30‑tallet, og ikke dagens krise. Bretton WoodsGATT‑systemet ble innført for å unngå problemene som oppsto etter den første verdenskrig, inkludert den restriktive handelspolitikken og den store depresjonstiden ‑ perioden som vanligvis omtales som «katastrofeperioden». Målet var å fremme et internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom en ekspanderende og åpen verdensøkonomi. Disse målene har man stort sett oppnådd. Den ødeleggende formen for økonomisk nasjonalisme har ikke gjenoppstått, og det har heller ikke oppstått store kriger mellom landene som befinner seg i systemets kjerne. I en viss grad er det nettopp denne suksessen som har skapt en hel rekke nye problemer.
Vi bør seriøst vurdere å etablere et økonomisk sikkerhetsråd innen FN. Dette ville være like vanskelig som enhver annen reform, eller kanskje også vanskeligere, men det ville være vanskelig å bestride betydningen av et slikt råd. Det ville kreve endringer i FN‑pakten og «en politisk vilje av heroiske proporsjoner».` G8‑landene kunne fortsatt ha ansvaret for å samordne industrilandenes politiske rammeverk. Det er mange spørsmål, herunder spørsmål om hvordan valutamarkedene skal styres, og hvordan de økologiske risikoene skal håndteres, som ikke kan løses uten kollektiv handling som involverer mange land og grupper. Ikke engang den mest liberaliserte nasjonale økonomi fungerer uten makroøkonomisk koordinasjon; det ville være ulogisk å anta at verdensøkonomien er annerledes.
Spørsmålet om en global økologisk forvaltning overlapper i høy grad spørsmålet om den dype økologiske splittelsen i verdenssamfunnet. Vi kan trekke en parallell mellom eksklusjon innen nasjoner og regioner og en verdensomspennende eksklusjon. Når noen har fremgang, etterlates andre på bar bakke ‑ marginalisert. Verdens 20 rikeste land har hatt jevn
((113))
fremgang siden 1980. Omkring en fjerdedel av verdens befolkning bor i disse landene. Økonomisk stagnasjon og til og med definitiv tilbakegang har preget mange av de fattigste landene. Rundt 30 prosent av verdens befolkning lever på fattigdomsgrensen, som tilsvarer en inntekt på én amerikansk dollar per dag. Afrika sør for Sahara, med delvis unntak av Sør‑Afrika, utgjør praktisk talt et helt kontinent med ekskluderte folkegrupper. Også i de fattige landene foregår det eksklusjon på toppen. Små eliter, som ofte kan regnes som svært velstående i en hvilken som helst målestokk, lever i fysisk og kulturell isolasjon fra det store flertallet. Ganske ofte er inntekten deres basert på hvitvasking av penger eller på våpen‑ eller narkotikahandel.
Problemene med å redusere verdens ulikheter er i sannhet skremmende. Det er imidlertid usannsynlig at en endring vil kunne skje uten en utvikling av en mer omfattende global styring. Det samme gjelder de økologiske problemene. Spørsmålet er ikke bare hvordan miljøtrusselen kan bekjempes, men hvordan dette vil virke inn på økonomien i de fattigste landene. Begrepet økologisk modernisering, slik det blir oppfattet i dag, inneholder ingen oppskrift på hvordan overgangen fra agrarsamfunn til industrisamfunn bør foregå. Det vil, for å si det mildt, ikke være enkelt å iverksette en global økologisk styring. Dette skyldes ikke bare påtrykk om en økonomisk vekst som faktisk er miljøødeleggende, men også at økologiske risikoer, også de som har med teknologiske endringer å gjøre, av natur er meget kontroversielle.
Anklager om unødvendige skremselskampanjer kommer ikke bare fra høyresiden, og mange mennesker har lett for å tenke at «alt går nok bra til slutt». Ettersom det per definisjon er umulig å beregne risikoen som er involvert, og siden det er umulig å forutsi hvilke teknologiske endringer fremtiden vil bringe, kan vi heller ikke lage helt overbevisende scenarier. Globale problemer kan nok påvirkes av lokale tiltak, men de krever også globale løsninger. Vi kan ikke overlate slike problemer til uberegnelige globale markeder og forholdsvis maktesløse internasjonale organer hvis vårt mål er å skape en verden som klarer å kombinere stabilitet, rettferdighet og velstand.
((114))