Sosialdemokratene bør finne en ny rolle for nasjonen i en kosmopolitisk verden. Den fremvoksende globale orden kan ikke fortsette å være en «ren markedsplass». Markedet fragmenterer like mye som det forener: En verden bestående av tusen bystater vil, som mange har spådd, bli en ustabil og farlig verden. Det er viktig å styrke nasjonens rolle som en stabiliserende faktor, som en motvekt mot den endeløse fragmenteringen. Identitet og tilhørighet kan være potensielt splittende. Hvor realistisk er det å tro at nasjonalistiske følelser kan være en god kraft? Nasjonalstaten og nasjonalismen har jo som kjent et janusansikt ‑ på den ene siden har nasjonene statsborgerskapet som en integrerende mekanisme, men nasjonalismen kan også skape krigerske stemninger, og nasjonalistiske aspirasjoner har gitt støtet til mange destruktive konflikter i løpet av de siste hundre og femti årene.
Nasjonalismens splittende egenskaper vil naturligvis ikke forsvinne. Det som trengs for å holde nasjonalfølelsen i sjakk, er en mer kosmopolitisk utgave av den. En slik kosmopolitisme er både grunnen til og forutsetningen for at de store krigene mellom nasjonalstater skal kunne opphøre. Den «sterke staten» var tidligere en stat som var vel forberedt på krig. I dag må en sterk stat være noe annet: en nasjon som er sikker nok på seg selv til å akseptere den nye, mer begrensede formen for suverenitet.
Den kosmopolitiske nasjonen
Nasjonalstatene ble opprinnelig dannet da man etablerte klare «grenser», til forskjell fra de mer uklare «grenseområdene» som preget de tradisjonelle statene. Landegrenser er nøyaktige linjer opptegnet på et kart. Linjene avgrenser nasjonens territorium, og enhver krenkelse av disse anses som et
((98))
angrep på nasjonens integritet. I våre dager er statene igjen i ferd med å f grenseområder i stedet for grenselinjer, men ikke av samme årsaker som før. Tidlige stater hadde grenseområder fordi de hadde et inadekvat politisk apparat: De klarte ikke å gjøre seg gjeldende i utkantstrøkene. Grensene er i dag i ferd med å utvikle seg til mer uklare grenseområder fordi de er nærmere knyttet til andre stater, og på grunn av deres engasjement med transnasjonale grupperinger av alle slag. Den europeiske union er prototypen på en slik gruppering, men grenseoppmykingen skjer også i andre deler av verden.
Den nasjonale identitetsfølelsen kan bare ha en god innvirkning dersom den er tolerant overfor ambivalente følelser eller overfor tilhørighet til flere enheter. Individer som på en og samme tid er engelske, britiske, europeiske, og som dessuten har en generell følelse av å være verdensborger, føler kanskje at en av disse identitetene er den mest dominerende, men det forhindrer ikke nødvendigvis at de også godtar de andre. En fremmedhatende nasjonalisme er det helt motsatte: Ifølge denne typen nasjonalisme er nasjonen «én, udelelig». Den er kulturelt proteksjonistisk og anser nasjonen for å ha en «skjebne» ‑ som ikke bare er atskilt ira, men også overlegen i forhold til andre nasjoner. Men nasjoner har ikke skjebner, og enhver nasjon er uten unntak «bastardnasjoner». Nasjonene er ikke noe naturgitt, og uansett hvilken fjern tilknytning de måtte ha til tidligere etniske grupper, er nasjonene et relativt nytt historisk fenomen. De er alle basert på et mangfold av kulturelle fragmenter.
Den politiske filosofen David Miller har arbeidet med fenomenet nasjonalisme, og har satt opp mot hverandre to utbredte oppfatninger på venstresiden om nasjonen og nasjonalisme. Den ene er at nasjonalisme først og fremst dreier seg om følelser eller oppfatninger og ikke har noen rasjonell bakgrunn. Den andre er at nasjonalisme dypest sett er en doktrine fra den politiske høyresiden, som har en fiendtlig holdning til venstresidens verdier. De som har slike oppfatninger vil ifølge Miller ofte ha et ensidig syn på nasjonalisme. I virkeligheten kan vi ganske enkelt skille ut flere forskjellige former for nasjonalisme. «Nasjonalitetsprinsippet» er basert på en rekke påstander. Nasjonal identitet er også en kilde til personlig identitet; individer som opplever at det å være del av en nasjon også er et element av deres egen identitet, lever ikke i en illusjon. Det er moralsk forsvarlig for dem å ønske å beskytte sin egen identitet mot krefter som kan true den. Nasjoner er etiske fellesskap, hvor de involverte partene føler
((99))
en spesiell forpliktelse over andre medlemmei
i
s om de ikke alltid føler
overfor de som befinner seg utenfor dette fellesskapet. Nasjonen gir et fokus for selvbestemmelse: Nasjonen bør utvikle statsstrukturer som gjør det mulig for borgerne selv å bestemme over saker av stor betydning.
Nasjonene fører sammen disse tre elementene på en særlig overbevisende måte ‑ noe som også skyldes andre særegenheter:
Nasjoner er ikke frivillige sammenslutninger, men fellesskap hvor de fleste av medlemmene blir født, lever og dør, slik at vi er bundet sammen med våre landsmenn i et skjebnefellesskap; dessuten oppfatter disse fellesskapene ... seg som historiske forlengelser, slik at vår forpliktelse ikke bare gjelder våre samtidige, men også tidligere og fremtidige medlemmer ... vi må holde fast ved nasjonalitetsprinsippet, mens vi forsøker å skape nasjonale identiteter som passer overens med den pluralismen og omskifteligheten som preger vår samtid.'
Men hvordan kan dette skje? Kan nasjonen som idé noensinne bli kompatibel med en etnisk og kulturell pluralisme? Som svar på dette spørsmålet hevder den konservative nasjonalismen at den «enhetlige nasjonen)> må være suveren ‑ at den <(enkelte nasjonen» er en arv fra fortiden og må beskyttes mot kulturell forurensning. Prisen for et nasjonalt fellesskap er ifølge en forfatter på høyresiden, «ukrenkelighet, intoleranse, eksklusjon og en følelse av at meningen med livet avhenger av underdanighet, og også av vaktsomhet overfor fienden».2
Libertarianernes radikale multikulturalisme, som også deles av enkelte på venstresiden, har en helt annen tilnærming til dette spørsmålet. De omfavner den kulturelle pluralismen uansett hvilken innvirkning den måtte ha på solidaritetsfølelsen. Ifølge dette synet har ikke den nasjonale identiteten noen forrang fremfor andre kulturelle særtrekk ‑ ja, den nasjonale identiteten anklages ofte for å ha en tvilsom bakgrunn, at den er kunstig, og at den bare tjener de styrende gruppenes interesser.
Kulturell pluralisme
Deter klart at visse former for gruppetilhørighet ikke nødvendigvis skader den nasjonale identiteten. Individer og grupper kan ha mange lojalitetsfølelser, som for eksempel overfor sitt.eget nabolag eller sin egen religion,
((100))
men som ikke nødvendigvis kolliderer med tilhørighetsfølelsen overfor nasjonen. Etnisk og også i noen tilfeller en religiøs identitet kan skape de største problemene, på grunn av deres inkluderende egenskaper. Men påstanden om radikal multikulturalisme er ganske misvisende når det gjelder disse gruppene. Etniske identiteter er ikke mindre sosialt oppbygget enn nasjonale identiteter ‑ enhver form for etnisk identitet er i en viss grad resultat av maktbruk og fremkalt av et mangfold av kulturelle kilder. Når det gjelder det etniske såvel som det nasjonalistiske, finnes det ingen fullblods eksemplarer. Dessuten forutsetter en radikal mukikulturalisme nettopp det nasjonale fellesskapet den ynder å forkaste. Målet med multikulturelle tiltak er prisverdig: å forhindre at undertrykte grupper blir utnyttet. Men dette kan ikke gjøres uten støtte fra det større nasjonale samfunnet, eller uten en idé om sosial rettferdighet som går lenger enn til én enkelt gruppes krav eller klager. «Så mye mer avhenger av flertallets rettferdighetsfølelser enn det multikulturalistene innser, og denne rettferdighetsfølelsen står i fare for å bli borte dersom gruppene som legger frem sine krav, fornekter sin egen identitet som tilsier at de f4tisk tilhører det samme fellesskapet som majoriteten.»'
Man kan naturligvis hevde at dagens sosiale trender undergraver enhver mulighet til å skape en kosmopolitisk nasjon. Er ikke virkeligheten den tidligere nevnte fragmenteringen, samt det faktum at den nasjonale identiteten må vike plassen for den etniske gruppetilhørigheten på den ene siden og den regionale oppløsningen av stater på den andre? I Europa har Jugoslavia og Tsjekkoslovakia blitt oppsplittet. Hvem vet hvor lenge Belgia vil holde sammen, eller om Nord‑Italia vil rive seg løs fra sør, eller om baskerne vil danne en egen stat?
Dagens virkelighet består imidlertid ikke bare av fragmenteringstendenser. Tyskland er nå slått sammen til én stat i stedet for to, og det samme vil nok med tiden skje i Korea. «Stammetilhørigheten» er i ferd med å blekne i enkelte områder og kontekster. De etniske konfliktene i NordIrland er for eksempel helt eksepsjonelle i Europa, og i skrivende stund ser det ut til at man har funnet frem til en konstitusjonell avtale som kan stoppe dem.
Den kosmopolitiske nasjonen er en aktiv nasjon, men begrepet nasjonsbygging må ha en annen betydning i dag enn i tidligere generasjoner, da det var en del av et «realistisk» system' av internasjonale relasjoner. Før ble nasjonene i stor grad skapt på bakgrunn av antagonisme mot andre folk
((101))
‑ i Storbritannias tilfelle, som Linda Colley har vist, som reaksjon på fiendskapet med Frankrike. 4 I dag må de nasjonale identitetene opprettholdes i et miljø preget av nasjonalt samarbeid, hvor de ikke har den samme inkluderende funksjonen som tidligere, og hvor andre lojalitetsbånd vil eksistere side om side med dem. Som ellers i samfunnet utvikles det nå en åpnere og mer refleksiv nasjonal identitet ‑ som trekker ut det særpregede ved nasjonen og dens aspirasjoner, men på en mindre selvsagt måte enn før.
Etter hvert som grensene blir mer flytende og kravene om lokalt selvstyre sterkere, vil de gamle formene for nasjonal identitet måtte omformes. Spørsmålet «hvem er vi?» blir stadig mer forvirrende, og samtidig krever det et klart svar. «Britiskhet» er for eksempel blitt et forvirrende begrep. Som den politiske tenkeren Bernard Crick sier det: «Jeg er innbygger i et land hvor man ikke har klart å bli enig om et vanlig, dagligdags navn på landet.»' Mange sier «England>) når de mener «Britain» og vice versa. «Britain» er teknisk sett ikke det samme som «Great Britain» (England, Skottland og Wales) eller «United Kingdom» (Storbritannia og NordIrland). En myndighetsoverføring nedover vil styrke Skottlands og Wales' nasjonalfølelse ‑ det er faktisk svært sannsynlig at Skottland vil kreve full løsrivelse. Hvis avtalen i Nord‑Irland blir effektuert, vil landsdelen ha forbindelse både til Irland og til det britiske fastlandet. Og ikke bare det: Storbritannia har store etniske minoriteter og innvandrergrupper, noe som delvis skyldes landets historie som imperialistisk stormakt. Dette mangfoldet kan nok slå tilbake ethvert forsøk på å gjenskape en favnende nasjonal identitet, men i seg selv bør det ikke være noen barriere. Mangfold er tvert imot en naturlig del av selve begrepet «kosmopolitisk nasjon».
Et av spørsmålene som preger mange lands politiske dagsorden, er immigrasjon. USA har helt fra begynnelsen av vært et immigrantsamfunn. De europeiske landene har i dag en mye mer heterogen befolkning enn for bare tyve år siden. Tyskland er for eksempel blitt et immigrantsamfunn, om ikke i navnet så i gavnet. Landets demokratiske oppbygging har endret seg i løpet av ganske kort tid. 11990 reiste fire ganger så mange innvandrere
til Tyskland som til Frankrike, og åtte ganger så mange som til Storbritannia. I 1995 slapp Tyskland inn 1,1 millioner innvandrere, mens immigrasjonen til USA var 720 000.6
Immigrasjon har lenge vært en grobunn for rasisme, til tross for det faktum at studier utført verden over har vist at immigrasjon stort sett viser
((102))
seg å være fordelaktig for vertslandet. Immigrantene ønsker som oftest å arbeide, og de er ofte mer foretaksomme enn den innfødte befolkningen. De ønsker økonomisk fremgang, og dermed blir de også konsumenter, noe som er med på å skape jobber i stedet for å «ta» dem. De samme kulturelle forskjellene som kan forårsake ergrelse og hat, virker som oftest også som en energiinnsprøytning på samfunnet generelt.
Landene som skrev under på Schengen‑avtalen i 1985 om åpne grenser, har oppfordret EU‑land som har grenser mot «omverdenen» til å bevokte dem bedre. 1 juni 1998 sendte det franske politiet forsterkninger til den italienske grensen for å stoppe kurdiske flyktninger. Tyskland krevde at man satte opp veisperringer i Italia, og landet har også forsterket grensekontrollen mot Polen. Ikke desto mindre har Schengen‑avtalen overlevet bølgen av rømlinger fra Jugoslavia og senere Albania.
Kosmopolitanismen og multikulturalismen har visse fellestrekk når det gjelder synet på immigrasjon. Et kosmopolitisk perspektiv er en nødvendig forutsetning for et multikukurelt samfunn i en globalisert verdensorden. En kosmopolitisk nasjonalisme er den eneste formenfor nasjonal identitet som er forenlig med en slik orden. Tyskland tvinges i større grad enn andre land til å revurdere sin egen nasjonale identitet. Det var det eneste samfunnet som faktisk ble delt i to under den todelte verdensordenen. Landet må, i likhet med andre europeiske land, skape sin egen, nye identitet samtidig som det avgir en viss del av sitt økonomiske og kulturelle selvstyre til EU ‑ hvor landet er først blant likemenn.
Tyskland er en slags prøveklut for den kosmopolitiske nasjonalismen i en europeisk sammenheng, fordi landet offisielt fornekter sin egen multikulturalisme. Statsborgerskap innvilges i dag på bakgrunn av familieavstamning, og ikke fødested. Generasjoner av immigrantbarn født i Tyskland er og forblir utlendinger, mens barn som fødes i andre land av tyske foreldre automatisk innvilges tysk statsborgerskap. Skal Tyskland gå i bresjen for å skape en kosmopolitisk identitet, må landet endre sine statsborgerskapslover og gjennomføre store kulturelle endringer. En kosmopolitisk nasjon trenger verdier som alle støtter, og en identitet som alle føler seg vel med, men den må også akseptere tvetydighet og kulturelt mangfold.
Er det virkelig mulig å få til en godartet, kosmopolitisk nasjonalisme? I likhet med andre begreper som vi har diskutert tidligere, er også dette et idealbilde, men i lys av den økende globaliseringen kanskje ikke et ideal
((103))
som er fjernt fra virkeligheten. I Storbritannia har det oppstått uttrykk som CoolBritannia, og Rebranding Britain ‑ kanskje klossete, men likevel tegn på en erkjennelse av at den nasjonale identiteten må formes aktivt, i dialog med andre identiteter.
Ifølge den «realistiske» teorien er det nasjoner og maktblokker, som egoistisk jakter utelukkende på egne interesser, som hersker på verdensarenaen. Dette er åpenbart en selv‑definerende teori. Statsledere som tenker på en slik måte, vil fungere på en slik måte. Slutten på den todelte verdensordenen, sammen med globaliseringens innvirkninger, har radikalt forandret statenes suverenitet. Det er viktig å få frem at globalisering ikke er det samme som internasjonalisering. Det handler ikke bare om tettere forbindelser mellom nasjoner, men om prosesser, som for eksempel utviklingen av et globalt sivilt samfunn, som går på tvers av de nasjonale grensene. Stater som blir konfrontert med risiko og fare i stedet for fiender, har ikke behov for å se verden på en realistisk måte ‑ «realisme» er egentlig et feilaktig ord å bruke, siden tankene som dette begrepet henviser til, er i ferd med å bli foreldede.
Kosmopolitisk demokrati
Den nye demokratiske staten og den kosmopolitiske nasjonen er forbundet med en mye større politisk arena som ikke lenger kan behandles som bare «ekstern». Den kosmopolitiske nasjonen impliserer et kosmopolitisk demokrati som fungerer i en global skala.7 I dag holdes normalt slike temaer separat fra diskusjoner om nasjonal og regional politikk. Resten av verden er langt borte, sies det, og vi har nok problemer i vår egen bakgård. Dessuten er ideen om demokrati på et høyere nivå enn nasjonalstaten utopisk. Innen den akademiske diskursen har dette skillet lenge vært formalisert gjennom etablering av en disiplin man har kalt <(internasjonale forhold». Her studerer man først og fremst dette «eksterne området». I en globalisert verdensorden vil det imidlertid ikke gi mening å snakke om et slikt skille.
Noen sier at verden beveger seg bort fra, og ikke mot, en global overstyring ‑ og at oppløsningen av den todelte verdenen har skapt mer uorden enn større gjensidig avhengighet. Journalisten Robert Harvey erkjenner at «det er fullt mulig å unngå globalt kaos», men likevel hevder han at «etter hvert som dette milleniet går mot,sin slutt, begynner ... global
((104))
uorden, til og med anarki ... å spire og gro».' Den franske tenkeren Alain Mmc har endog snakket om utviklingen av en ny middelalder, et samfunn preget av konflikter, fiendskap og gråsoner med mangel på auto~ riter.'
Slike tolkninger beskriver ikke verden slik den er, og bør betraktes som dystopier, eller en katastrofal fremstilling av de positive mulighetene som faktisk eksisterer. Ta for eksempel konsekvensene av en krig. Flere mennesker har mistet livet i kamp i løpet av de siste hundre årene enn i noe tidligere århundre. Hvis man også tar med sivile tap, har en større andel av verdens befolkning dødd i krig i vårt århundre enn i noen annen periode. Under den første verdenskrig ble rundt 10 millioner mennesker drept i kamp, og flere millioner døde som et direkte eller indirekte resultat av krigen. Den annen verdenskrig hadde en mye større andel sivile tap: Av de 50 millioner som ble drept, var under halvparten soldater. Man har anslått at ytterligere 50 millioner mennesker har mistet livet i andre konflikter i perioden fra 1945 til i dag. I de aller seneste årene har blodsutgytelsene
i Bosnia og Rwanda økt dette tallet med nok en million. 10 Disse siste
voldsutøvelsene er sjokkerende. Samtidig er de en indika‑
sjon på at krigsmønsteret er i ferd med å endres, bort fra de tidligere geo‑
politiske krigene mellom nasjonalstater. At de storstilte krigene var i ferd
med å bli et foreldet fenomen, var allerede blitt klart under den todelte
verdensordenen. Med oppfinnelsen av atomvåpenet ble også Karl von
Clausewitz' teorem snudd helt på hodet ‑ krig var ikke lenger diplomatiets
ultimate instrument. Tvert imot ble det diplomatiets fremste oppgave å
forhindre krig, og da spesielt bruk av atomvåpen. Mikhail Gorbatsjov ga
eksplisitt uttrykk for at krig som fenomen nå er en foreldet tanke, og fore‑
slo at man derfor stoppet våpenkappløpet. For ham dreide det seg altså
om mer enn bare bekvemmelighetshensyn."
Det er mange andre grunner til at det ikke lenger virker urealistisk å si at en storkrig mellom forskjellige nasjoner sannsynligvis ikke vil skje i fremtiden. Verden er ikke lenger delt inn i to militariserte maktblokker. Så å si overalt har grensene mellom nasjonene blitt fastsatt gjennom internasjonal konsensus. I vårt informasjonssamfunn er ikke lenger territoriet det aller viktigste for nasjonalstaten. Kunnskap og konkurranseevne er viktigere enn naturressurser, og begrepet suverenitet har blitt vagere eller mer mangfoldig. Demokratiet blir stadig mer utbredt, og det er nok riktig at demokratier ikke ønsker å gå til krig mot hverandre. Verden har dessuten blitt
((105))
uendelig mye mer sammenknyttet enn noen gang tidligere, også medregnet perioden sent på 1800‑tallet.
I et slikt perspektiv er det ikke lenger utopisk å kople den nasjonale styringen sammen med den globale, siden de i praksis allerede er nært sammenkoplet. Bak det rastløse markedet og den teknologiske utviklingen har det foregått en fremvekst av samarbeidende organisasjoner som opererer globalt. Ved begynnelsen av dette århundret fantes det for eksempel rundt 20 internasjonale statlige organisasjoner og 180 transnasjonale frivillige organisasjoner. I dag er det mer enn 300 av den førstnevnte typen og nesten 5000 av den sistnevnte. Det eksisterer allerede en global styring, og man har allerede etablert et globalt sivilt samfunn. 12
Viktige former for kosmopolitanisme utvikles «nedenfra». Grupper som for eksempel Greenpeace eller Amnesty International arbeider med målsettinger som berører samfunnet som helhet. Amnesty International følger for eksempel et strengt «upartisk og uavhengig» prinsipp, og passer for eksempel på at medlemmene ikke engasjerer seg i saker i sitt eget land. De frivillige organisasjonene har påtatt seg oppgaven med å samle verden, og har arrangert en rekke toppmøter. Den største av disse ble holdt i Beijing i 1995, og den tiltrakk seg så mange som 50 000 delegater.
Globaliseringsprosessene har ført til at makt er overført fra nasjonene til et avpolitisert globalt rom. Men som ethvert annet sosialt miljø, og kanskje særlig sett i lys av dets globale betydning, har dette nye rommet behov for regulering. Reguleringen kan for eksempel være en innføring av rettigheter og plikter: ubi societas, ibi jus, «hvor det er samfunn bør det være lover»."