Begrepet bærekraftig utvikling er derfor mer et veiledende prinsipp enn en presis oppskrift. Likevel ble det innlemmet i Agenda 21, et detaljert oppfølgingsprogram av Brundtlands arbeid. Flere land har lagt stor vekt på å få det innlemmet i deres økonomiske tenkning. Utrolig nok hevdet den konservative regjeringen i Storbritannia i 1988 at den britiske øko­nomiske politikk var i overensstemmelse med prinsippene for bærekraftig utvikling, noe som bare viser hvor tøyelig begrepet er.

((47))

Storbritannias holdning på slutten av 1980‑ og begynnelsen av 1990~

tallet sto i skarp kontrast til holdningen i enkelte kontinentale europeiske land ‑ for eksempel Holland, som i 1989 satte opp en nasjonal plan for å integrere økologiske kriterier i alle departementenes arbeidsrutiner. Hvert departement har miljømessige mål og et fast tidspunkt for når disse skal være oppnådd. Med bærekraftig utvikling menes da å unngå en end‑of­pipe‑teknologi og favorisere produksjonsmåter som i utgangspunktet er utviklet for å unngå eller begrense forurensning. Både borgergrupperinger og industrirepresentanter tar del i møtene som fører frem til målplan­legging. Et slikt opplegg har både ulemper og problemer, men har sam­tidig ført til at Holland i dag er et land med et utmerket miljømessig rulleblad.

Tanken om bærekraftig utvikling passer godt overens med det mer omfattende begrepet «økologisk modernisering». Ifølge Maarten Hajer, som er en av de ledende teoretikerne bak dette begrepet, er økologisk modernisering en måte å trekke sammen flere «troverdige og ønskverdige fremstillinger» på: bærekraftig utvikling i stedet for «definerende vekst»; forutsigelse fremfor reparasjon; likhetstegn mellom forurensing og ineffek­tivitet; og å behandle miljømessig regulering og økonomisk vekst som gjensidig fordelaktige begreper. 26 Statlige inngrep er nok nødvendige for å fremme sunne miljøpolitiske prinsipper, men slike inngrep forutsetter også aktivt samarbeid fra industrien ‑ og helst et positivt samarbeid, ut fra en erkjennelse om at økologisk modernisering også er fordelaktig for indu­strien. <økologisk modernisering impliserer et partnerskap hvor regjer­inger, forretningsliv, moderate miljøforkjempere og vitenskapsfolk samarbeider om å omstrukturere den kapitalistiske politiske økonomien i tråd med mer økologisk forsvarlige idealer. »27

For godt til å være sant? Ja, det er faktisk det. Det er ikke tvil om at en økologisk modernisering vil knytte sosialdemokratiske og økologiske hen­syn nærmere sammen enn man tidligere mente var mulig. Begrepet kan også oppvise konkrete resultater: De landene som i dag er sterkest påvir­ket av ideen om økologisk modernisering, er også de reneste og grønneste av alle industrinasjonene. Når representanter for den økologiske modern­iseringen hevder at det er mulig å få det beste fra alle verdener, unngår de samtidig de viktigste utfordringene de økologiske problemene represente­rer for den sosialdemokratiske tenkningen. Det er ikke egentlig troverdig å mene at miljøvern og økonomisk utvikling passer sammen ‑ det ene vil

nødvendigvis komme i konflikt med det andre på et eller annet tidspunkt. Dessuten hører økologisk modernisering i stor grad inn under nasjonal­politikken, mens miljøfarene som oftest krysser landegrensene, og noen har til og med et globalt omfang.

((48))

Den økologiske moderniseringens ganske behagelige antakelser trek­ker oppmerksomheten bort fra to fundamentale økologiske spørsmål: vårt forhold til vitenskapelig fremgang, og vår reaksjon på risiko. Vitenskapen og teknologien utvikler seg stadig raskere, noe som delvis skyldes global­iseringen, og deres innvirkning på våre liv har blitt både mer umiddelbar og mer merkbar. Vi tenker kanskje på «miljøet» som den naturlige verden, men det er det jo naturligvis ikke lenger. Det som tidligere var naturlig, er nå enten produkt av eller påvirket av menneskenes aktiviteter ‑ dette gjelder ikke bare den eksterne verdenen, som muligens også omfatter klimaet på kloden vår, men også kroppens «indre miljø>. Vitenskapen og teknologien har, på godt og vondt, invadert menneskekroppen og har trukket opp nye grenser mellom det som er mulig å oppnå og det vi bare må «akseptere» fra naturens side.

Vitenskap og teknologi ble tidligere holdt utenfor politikken, men dette synet er nå foreldet. I dag har vi alle et mer <spørrende» forhold til viten­skap og industriell nytenkning enn det som var vanlig før. «Nye motor­veier, avfallsforbrenningsanlegg, kjemiske, kjernefysiske og biotekniske fabrikker og forskningsinstitutter møter motstand fra de umiddelbart berørte befolkningsgruppene. Dette har blitt det forutsigbare, og ikke, som i den tidligere industrialiseringsperioden, jubel over slike teknologiske fremskritt.»` I slike sammenhenger kan ikke avgjørelsesprosessen over­lates til «eksperter», men må også behandles av politikerne og borgerne. Vitenskapen og teknologien kan med andre ord ikke holdes utenfor de demokratiske prosessene. Vi kan ikke regne med at ekspertene automat­isk vet hva som er til vårt alles beste, og de kan heller ikke alltid gi oss entydige sannheter. Tvert imot bør vi kreve at de forklarer og begrunner sine konklusjoner og strategier, slik at offentligheten selv kan vurdere disse.

BSE‑krisen (utbruddet av det vi på norsk kalte «kugalskap» o. a.) i Stor­britannia blir av mange sett som et engangstilfelle ‑ som et britisk problem, eller av enkelte på venstresiden som en typisk thatcherpolitisk regulerings­svikt. Den var ingen av delene, eller ikke bare dette. BSE‑episoden må heller ses som en typisk risikosituasjon som utvikler seg når «naturen ikke lenger er natur». Typisk for de nye risikosituasjonene er at ekspertene er

((49))

uenige med hverandre. Det finnes ikke lenger klare og tydelige forsknings­funn som politikerne kan ty til ‑ forskningen gir tvert imot tvetydige konklusjoner og omstridte tolkninger.

På bakgrunn av standard risikomomenter skapes også trender. Risikoen kan beregnes på grunnlag av tidligere erfaringer. Risikoen for at en bil­fører skal bli involvert i en trafikkulykke kan lett beregnes på et statistisk grunnlag. De nye risikosituasjonene er imidlertid ikke så enkle. Vi har ingen tidligere erfaringer å lære av, og til og med spørsmålet om det faktisk foreligger noen risiko, kan diskuteres. De fleste forskerne på området mener at det faktisk skjer en global oppvarming, at den er menneskeskapt, og at den kan føre til katastrofe for menneskeheten. Men en betydelig minoritet av spesialistene mener at dette ikke er tilfellet, og som vi har sett, er også enkelte av bidragsyterne til miljøvernlitteraturen enige med dem.

BSE‑krisen er langt fra utspilt. Ingen vet hvor mange andre land som vil oppleve BSE, eller hva de langsiktige konsekvensene kan bli. Hvordan den overføres fra en art til en annen, er et mysterium, og den har kanskje en lang inkubasjonsperiode. De rent økonomiske effektene er allerede nå betydelige. De siste beregningene fra BSE‑undersøkelsen i 1998 har anslått kostnadene for den britiske økonomien til rundt 3 milliarder pund, bare målt ut fra kompensasjoner til bøndene og kostnadene ved å destruere infiserte kvegdyr og fjerne levningene. Kjøttkonsumet har falt i en rekke land som foreløpig ikke direkte har blitt rammet av BSE.

BSE‑episoden viser med all mulig tydelighet at økologiske risikoer ikke kan isoleres. De trenger seg også inn på den moderne politikkens kjerne­områder. Det er for eksempel åpenbart at helsepolitikken ikke kan utfor­mes som om forurensningsproblematikken bare var en del av «miljøet», eller som om den ikke har med den teknologiske utviklingsprosessen å gjøre. Å håndtere økologiske farer vil bli et problem i overskuelig fremtid.

I litteraturen som omhandler økologisk modernisering, blir forsik­tighetsprinsippet ofte presentert som en måte å håndtere økologiske farer på. Begrepet ser ut til å ha kommet i bruk i Tyskland på 1980‑tallet og har i en viss grad vært en del av den offentlige politikken i landet. Enkelt sagt sier det at miljøsaker må tas alvorlig selv om det er en viss vitenskapelig usikkerhet forbundet med dem. I mange europeiske land startet man derfor aksjoner mot sur nedbør på 1980‑tallet, mens man i Storbritannia brukte mangelen på vitenskapelige bevis som unnskyldning til å forholde seg passiv på dette området, som på mange andre forurensningsområder.

((50))

Likevel er ikke forsiktighetsprinsippet alltid like nyttig eller i det hele tatt brukbart. En økologisk risiko lar seg ofte ikke normalisere på denne måten, fordi vii mange situasjoner ikke lenger har mulighet til å skape en «nærhet til naturen», eller fordi balansen mellom fordelene og ulempene ved de teknologiske fremskrittene er ganske uberegnelig. Ofte må vi kan­skje være mer dristige enn forsiktige når det gjelder å støtte den vitenskape­lige og teknologiske utviklingen.

De nye risikosituasjonenes sammensatte karakter påvirker også måten de blir presentert for offentligheten på. La oss nok en gang ta for oss BSE­eksempelet. Den daværende britiske regjeringen har fra mange hold blitt anklaget for først å ha avvist at BSE også representerte en helsefare for mennesker, for deretter å ha endret standpunkt i lys av nye vitenskapelige bevis. Det er altfor lett å avfeie en slik inkonsekvens som inkompetanse fra regjeringens side. Når en risikosituasjon oppstår og vitenskapelige opp­lysninger er ufullstendige, må regjeringen treffe avgjørelser som per defini­sjon er preget av uvisshet. Det må nødvendigvis eksistere en viss usikkerhet med hensyn til når og hvordan man skal offentliggjøre mulige farer som har kommet frem i lyset gjennom nye vitenskapelige funn. Offentlige meldinger om en ny faresituasjon kan, som også BSE‑episoden viser, få alvorlige konsekvenser. Hvis en fare bekjentgjøres ‑ eller får «offisiell» status ved at regjeringen griper inn ‑ og deretter viser seg å være over­dreven eller ikke‑eksisterende, vil kritikere begynne å snakke om «skrem­selsmakeri>. Hvis på den annen side myndighetene anser faren for å være liten eller er tilbakeholdne med å offentliggjøre opplysninger, vil kritik­erne snakke om «dekkoperasjoner» ‑ hvorfor ble ikke allmennheten infor­mert på et tidligere stadium?

Problemene som her er involvert, er svært kompliserte. Noen ganger kan det være nødvendig å skremme folk for å overbevise dem om at de må endre atferd, eller for å få dem til å godta de tiltakene som må til for å unngå bestemte farer. Effektive globale tiltak for å motvirke den globale oppvarmingen vil for eksempel bare kunne treffes dersom regjeringer og andre organer blir tilstrekkelig bekymret for de katastrofene som ellers kan bli en realitet. Likevel er det en grense for hvor mange ganger man kan gå ut og skremme offentligheten. Hvis det skjer for ofte, er det en fare for at skremslene ikke tas alvorlig.

Sosialdemokrater har lenge vært opptatt av å gi borgerne trygghet. Velferdsstaten har blitt sett på som middelet til å nå dette målet. En av de

((51))

mange lærdommene som kan trekkes av økologiproblematikken, er at man må legge like stor vekt på risikoene. Den nye fokuseringen på risikoaspektet knytter individets autonomi sammen med de omfattende vitenskapelige og teknologiske endringene. Risikoaspektet trekker oppmerksomheten mot farene vi står overfor, og de største av disse er selvforskyldte, men også mot mulighetene som disse bringer med seg. Risiko er ikke bare et negativt feno­men ‑ noe som skal unngås eller minimaliseres. Det er også et energigivende prinsipp i et samfunn som har revet seg løs fra tradisjonene og naturen.

Tradisjoner og natur er like i den forstand at mange avgjørelser skjer uavhengig av individuelle oppfatninger. Aktiviteter og begivenheter har «alltid blitt gjort på den måten» eller aksepteres som «naturlige». Når tradi­sjonene og naturen endrer seg, må det treffes avgjørelser som vil ha en innvirkning på fremtiden, og vi har ansvar for deres konsekvenser. Hvem som skal bære ansvaret for fremtidige konsekvenser av nåtidige aktiviteter (uansett om det dreier seg om individer, nasjoner eller andre grupper), er en av hovedsakene for den nye politikken, og det samme gjelder spørs­målet om hvem som skal skape trygghet hvis noe går galt; hvordan og med hvilke ressurser dette skal skje.

Risikomatrisen

Mulighet og nytenkning er risikoens positive sider. Det er naturligvis ikke mulig å rømme fra risikoen, men det er en grunnleggende forskjell mel­lom en passiv opplevelse av risiko og en aktiv undersøkelse av risikoens betingelser. Et positivt forhold til risiko er en nødvendig del av en sosial og økonomisk mobilisering. Enkelte typer risikoer ønsker vi å minimalisere i størst mulig grad, mens andre typer, som for eksempel risiko i forbindelse med investeringer, er en positiv og uunngåelig del av en vellykket markedsøkonomi.

Risiko er ikke helt det samme som fare. Med risiko menes farer som vi aktivt ønsker å konfrontere og vurdere. I et samfunn som vårt, som er fremtidsorientert og mettet med informasjon, forener risikoaspektet sider

ved politikken som ellers anses som vesensforskjellige: velferdsstats­reformer, engasjement i verdens finansmarkeder, respons på teknologiske forandringer, økologiske problemer og geopolitiske transformasjoner. Vi trenger alle å beskyttes mot risiko, men vi trenger også evnen til å kon­frontere og ta en risiko på en produktiv måte.

Den tredje veis politikk

Så langt har jeg diskutert de «fem dilemmaene» separat, som om de var uavhengige av hverandre. Naturligvis er de ikke det, og i dette og påfølg­ende kapitler skal vi forsøke å knytte dem sammen.

Den tredje veis politikk bør ha som overordnet mål å hjelpe borgerne

til å finne frem blant vår tids store omveltninger: globalisering, omvelt­

((52))

finger det private liv og vårtforhold til naturen. Den tredje vei bør ha en positiv holdning til globalisering ‑ men, og det er vesentlig, bare når «globalisering» oppfattes som et mye mer omfattende fenomen enn bare det globale markedet. Sosialdemokratene må utfordre den økonomiske og kulturelle proteksjonismen, som er den ekstreme høyresidens område. De ser globaliseringen som en trussel mot nasjonens integritet og mot tradisjonelle verdier. En økonomisk globalisering kan ha en destruktiv innvirkning på den lokale selvforsyntheten. Likevel er ikke en proteksjon­istisk politikk verken fornuftig eller ønskelig. Selv om den kunne fungere, ville en slik politikk skape en verden bestående av egoistiske og sannsyn­ligvis krigende blokker. En tredje veis politikk bør ikke sidestille global~ isering med en blankofullmakt til frihandel. Frihandelen kan kanskje gi støtet til økonomisk utvikling, men i lys av markedenes kulturelt destruk­tive makt bør dens konsekvenser alltid undersøkes nøye.

Den tredje vei bør bevare sitt engasjement for sosial rettferdighet, og akseptere at det i dag er mange spørsmål som ligger utenfor høyre/venstre­dimensjonen. Likhet og individuell frihet kan være motstridende begreper, men egalitære tiltak bidrar også ofte til å øke individets frihet. For sosial­demokrater bør frihet bety handlingsfrihet, noe som i sin tur krever enga­sjement fra det større sosiale fellesskapet. Når kollektivismen nå er forlatt, må den tredje veis politikk finne frem til et nytt forhold mellom individet og fellesskapet: en omdefinering av folks rettigheter og plikter.

Et motto for den nye politikken kunne være ingen rettigheter utenfor~

((53))

pliktelser. Staten har en lang rekke ansvarsområder i forhold til sine borgere,

som for eksempel ansvaret for å beskytte de sårbare gruppene. Den gamle typen demokrati hadde imidlertid en tendens til å behandle rettigheter som om de var ubetingede krav. En større individualisme bør imidlertid også medføre større individuelle forpliktelser. Den som for eksempel mottar arbeidsledighetstrygd, bør være forpliktet til å lete aktivt etter arbeid, og det er opp til regjeringene å sikre at trygdesystemet ikke mot­virker en slik aktiv leting. «Ingen rettigheter uten forpliktelser» som mor­alsk prinsipp skal imidlertid ikke bare gjelde trygdemottakere, men alle og enhver. Det er viktig at sosialdemokratene understreker dette, for ellers kan regelen komme til å gjelde bare de fattige eller de trengende ‑ noe som ofte er tilfellet for den politiske høyresiden.

En regel nummer to i dagens samfunn bør være: ingen autoritet uten

demokrati. Høyresiden har alltid brukt tradisjonelle symboler for å for­svare autoritetsbruk, uansett om det skjer innenfor nasjonen, regjeringen, familien eller andre institusjoner." Ideologer og politikere på høyresiden hevder at uten tradisjon og tradisjonelle former for underordning vil auto­riteten smuldre opp ‑ folk vil miste evnen til å skille mellom rett og galt. Derfor, mener de, kan demokratiet aldri bli mer enn delvis gjennomført. Sosialdemokrater bør protestere mot en slik oppfatning. I et samfunn hvor tradisjoner og sedvaner har mistet sitt grep, er det bare mulig å etablere autoritet gjennom demokrati. Den nye individualismen undergraver ikke nødvendigvis enhver form for autoritet, men krever at den støpes om slik at den blir aktiv eller deltakende.

Verdier

• Likhet

• Beskyttelse av de sårbare

• Frihet som autonomi

• Ingen rettigheter uten forpliktelser

• Ingen autoritet uten demokrati

• Kosmopolitisk pluralisme

• Filosofisk konservatisme

((54))

Andre saker som opptar representantene for den tredje veien, hører ikke inn under et frigjøringspolitisk rammeverk. Dette er saker som vår reak­sjon på globaliseringstendensen, på den vitenskapelige og teknologiske utviklingen, og vårt forhold til naturen. Spørsmålene som må stilles, dreier seg ikke om sosial rettferdighet, men om hvordan vi bør leve når nå tradi­sjonene og sedvanene er nedtonet, hvordan vi skal gjenskape en sosial solidaritet, og hvordan vi skal reagere på økologiske problemer. Som svar på disse problemene må vi fremheve kosmopolitiske verdier og det som kan kalles en filosofisk konservatisme. I en tid med økologisk risiko kan ikke moderniseringen være rettlinjet, og vi kan heller ikke sette likhets­tegn mellom modernisering og økonomisk vekst.

Moderniseringsspørsmålet er et grunnleggende spørsmål for den nye politikken. Økologisk modernisering er én versjon, men det finnes også andre. Tony Blairs taler, for eksempel, er krydret med snakk om modernis­ering. Hvordan skal begrepet modernisering forstås? En åpenbar betyd­ning er moderniseringen av selve sosialdemokratiet ‑ løsrivelse fra de klassiske sosialdemokratiske posisjonene. Men som et videre begrep kan moderniseringsstrategien bare fungere dersom sosialdemokratene har en dypere forståelse av begrepet.

En modernisering som er økologisk sensitiv handler ikke om <(mer og mer modernitet», men den har et bevisst forhold til moderniseringspro­sessens

problemer og begrensninger. Den er lydhør overfor behovet for å reetablere en kontinuitet og utvikle sosialt samhold i en hektisk verden som stadig preges av omveltninger, og hvor egentlig uforutsigbare krefter ‑ som vitenskapelig og teknologisk nytenkning ‑ spiller en så viktig rolle.

Filosofisk konservatisme er et sentralt tema. Modernisering og konser­vatisme blir naturligvis ofte oppfattet som motsetninger. Vi må imidlertid bruke modernitetens redskaper for å håndtere en verden «hinsides tradi­sjonene» og «utenfor naturen», hvor risiko og ansvar blandes på en ny måte.

«Konservatismen» er i denne forstand bare løselig forbundet med den politiske høyresidens forståelse av den. Den antyder en pragmatisk hold­ning til endringer; et nyansert syn på vitenskap og teknologi og erkjennelse av deres tosidige konsekvenser for oss; respekt for fortiden og historien; og på miljøsiden, bruk av forsiktighetsprinsippet der det er gjennomførlig. Disse målene er ikke bare forenlige med en moderniseringsagenda ‑ de forutsetter nettopp en slik utvikling. Vitenskapen og teknologien, som

((55))

diskutert ovenfor, kan ikke lenger holdes utenfor demokratiets rekkevidde, siden de påvirker våre liv på en mer direkte og omfattende måte enn til­fellet var for tidligere generasjoner.

La oss også ta eksempelet familien, som har vært en del av de mest omstridte debattene i moderne politikk. Å bevare kontinuiteten i familie­livet, særlig med tanke på å beskytte barna, er et av familiepolitikkens viktigste mål. Dette kan imidlertid ikke oppnås gjennom en reaksjonær holdning, det vil si ved å forsøke å gjenetablere den «tradisjonelle fam­ilien». Som jeg vil forsøke å vise i det følgende, forutsetter det en mod­erniserende demokratiseringsplan.

((56))