((64))
Redusert tillit til politikere og andre autoritetsfigurer blir ofte tolket som en indikasjon på generell sosial apati. Som nevnt er ikke dette nødvendigvis tilfellet ‑ noen ganger er det faktisk et tegn på det motsatte. Et stadig mer refleksivt samfunn er også et samfunn preget av et høyt egenorganiseringsnivå. Forskning utført i USA, Storbritannia og andre land viser en voksende sivil sfære, i hvert fall på noen områder og i noen sammenhenger. Gamle former for sivil organisering og sivilt engasjement mister sitt grep, men nye former for fellesskap vokser samtidig frem og erstatter disse. Poenget er å temme disse nye formene slik at de også tjener et videre sosialt formål, på måter som gagner både lokalsamfunn og samfunnet som helhet.
Robert Wuthnow har studert utviklingen av smågruppebevegelsen i USA. Med små grupper mener han et lite antall mennesker som møtes jevnlig for å utvikle sine felles interesser. Omfattende forskning har vist at 40 prosent av alle amerikanere ‑ ca. 75 millioner mennesker ‑ tilhører i hvert fall n slik liten gruppe som møtes med jevne mellomrom. Slike grupper skaper tilhørighet og fellesskap, men ikke bare i den gamle» forstand ‑ at man er en del av et lokalt område. Det er heller slik at folk med like interesser kommer sammen for å ta fatt på en «reise gjennom livet»:
De små gruppene gjør en bedre jobb enn mange av kritikerne kan tenke seg. Fellesskapene de skaper, er sjelden svake. Folk føler at de har noen som bryr seg om dem. De hjelper hverandre ... Båndene som oppstår mellom medlemmene i slike små grupper, viser klart at vi ikke er et samfunn av urokkelige individualister som ønsker å gjøre alt på vår egen måte, men heller at vi ... selv midt blant de oppløsende tendensene i samfunnet vårt er i stand til å finne sammen og skape bånd av gjensidig støtte.'
Mange av gruppene oppsto på 1960‑tallet og avspeiler ideer om gruppeprosesser som var vanlige på den tiden. Enkelte av dem har som målsetting nettopp de verdiene som Inglehart kaller post‑materialistiske. Terapeutiske modeller har også påvirket mange slike grupper, uansett hvilket tema de har valgt å fokusere på. Selvhjelpsgruppene er spesielt fremtredende. Som med alle andre grupper og fellesskap har også de små gruppene sine begrensninger og problemer, men de er tegn på et rikt samfunnsliv.
Peter Halls studie av Storbritannia i perioden etter 1950 viser at aktiviteten i den tredje sektoren ‑ det frivillige arbeidet ‑ har økt i løpet av de
((65))
siste førti årene. Mer tradisjonelle grupper har blitt mindre fremtredende, men dette veies opp av nye grupper, og særlig av selvhjelps‑ og miljøverngruppene. En stor forandring er kvinnenes økte deltakelse. Veldedighetsgruppene har økt betraktelig i antall ‑ i 1991 var det mer enn 160 000 registrerte veldedighetsgrupper i Storbritannia. I løpet av et gjennomsnittsår er nærmere 20 prosent av befolkningen engasjert i en eller annen form for veldedighetsarbeid og rundt 10 prosent driver med dette på ukentlig basis. Hall fant ut at yngre mennesker i dag engasjerer seg i frivillig arbeid i minst like stor grad som de tidligere generasjonene gjorde det.
Deltakelsen i samfunnsrelatert arbeid har imidlertid økt mest blant de mer velstående samfunnsgruppene. Mennesker fra fattigere miljøer vil heller konsentrere sin uformelle sosiale kontakt om venner og slektninger. Det er faktisk en mindre andel av de rike som totalt mangler sosial støtte, enn av de fattigere befolkningsgruppene.6
En av statens hovedoppgaver bør være å bidra til å gjenopprette den sivile orden blant disse gruppene. Det integrerte arbeiderklassemiljøet er et vedvarende bilde, men et bilde som nå stort sett tilhører fortiden. Folks samfunnsengasjement er minst utviklet i områder og boligstrøk som har vært holdt utenfor bølgen av økonomisk og sosial endring. For at også de fattige lokalsamfunnene skal kunne fornyes, kreves støtte til økonomiske foretak. Dette blir da å betrakte som en slags bergingsoperasjon.
Lærdommene fra 60‑tallets sosiale ingeniørkunst har nå blitt allmennkunnskap. Nyere studier viser at med tilstrekkelig ekstern støtte kan et lokalt initiativ bidra til å snu selv et svært sementert forfall.7
Slike studieresultater har man kommet frem til i mange deler av verden, og ikke bare i Europa eller USA. Ett eksempel er byen Ceara i det nordøstlige Brasil.' Reformene ble igangsatt av en gruppe unge forretningsledere som arbeidet innenfor fjernsynsproduksjonsbranSjen og i reklame‑ og servicebransjen. Den tradisjonelle eliten i Ceara eksporterte jordbruksprodukter utenlands, og var mer interessert i å holde lønningene nede enn å utvikle lokalsamfunnet.
Reformatorene inngikk samarbeid med statlige organer, og benyttet demokratiske planleggingsstrategier samtidig som de møtte de lokale samfunnsorganisasjonene. For å fremme den lokale utviklingen ble det lagt planer for innføring av nye foretak i området. De familiene som var mest trengende, fikk tildelt én jobb med minimumslønn per husholdning. Det ble etablert hjemmehjelptjenester som ikke ble styrt av staten,
((66))
men av frivillige som var garantert minstelønn. Lokale grupper og organisasjoner fikk også ressurser til å drive utlån i en beskjeden målestokk ‑ som for eksempel å låne en kvinne penger til å kjøpe seg en symaskin slik at hun kunne tjene penger på egen hånd. Mellom 1987 og 1994 opplevde Ceara en økonomisk vekst på 4 prosent, sammenlignet med 1,4 prosent for Brasil totalt sett.
Sosial entreprenørvirksomhet er et annet poeng her. Et stort mangfold av planer for slik sosial entreprenørvirksomhet har blitt presentert i mange ulike land helt siden slutten av 1980‑tallet. Et eksempel er prosjektet «service‑kreditt» som har blitt innført i en rekke byer i USA og Japan. Frivillige veldedighetsarbeidere «betales» med tid som gis av andre frivillige. Et datasystem registrerer hver eneste «tidsdollar» som tjenes og brukes, og leverer med jevne mellomrom kontoutskrifter til deltakerne. Tidsdollarene er skattefrie og kan samles opp og brukes til å betale for sykepleie og andre helsetjenester, eller de kan brukes til å redusere kostnadene ved en helseforsikring. Tidsdollarinstituttet i New York har etablert et arbeidskontor som skal skaffe deltakerne jobber, opplæringsmuligheter og støtteordninger. Enkeltpersoner kan bruke byrået til å innhente jobbinformasjon, og de far en tidsdollar for hver arbeidstime som utføres, i tillegg til den vanlige lønnen for arbeidet. Tidsdollaren kan settes i banken og brukes på utdanning, eller spares som en reserve dersom han eller hun blir arbeidsledig. Et prosjekt som ble satt i gang i 1998, vil etablere tidsdollarsentre i 52 byer over hele verden. Disse skal etablere arbeidsgiverstøttede, frivillige programmer innenfor områdene utdannelse og helsepleie. På grunnlag av tidsdollarordningen vil de ved hjelp av avansert datateknologi etablere en «tidsøkonomi» basert på frivillighet.
Staten bør vise vilje til å støtte slike tiltak, samt til å oppmuntre til andre former for beslutningsprosesser nedenfra‑og‑opp og til lokalt selvstyre. Mikrokredittordninger har for eksempel vist seg å være effektive med hensyn til å oppmuntre til det lokale økonomiske initiativ. Enkelte aktiviteter kan utvikles av lokalsamfunnene, men de må ofte godkjennes eller overvåkes av staten. Dette gjelder spesielt på utdanningsområdet, hvor skolene kan gis en rekke nye myndighetsområder, men måten disse brukes på, må reguleres av staten.
Langvarige investeringer i de indre bykjernene kan bidra til at innbyggerne får relevante yrkesferdigheter, til å fremme lokalt eide forretningsforetak og til å finansiere en opprustning av bygningsmassen. Staten kan
((67))
skaffe kapital direkte, men den kan også gjøre det attraktivt for private selskaper å foreta investeringer, tilby undervisningsopplegg og fremme det lokale initiativ. California og andre stater i USA har allerede etablert vellykkede forretningssoner, og andre er på planleggingsstadiet. Det foreligger mange nye forslag. Ett forslag går ut på å fjerne skatten på kapitalgevinst dersom profitten reinvesteres i forretningslivet på en slik måte at aksjene selges til arbeidere som bor i de aktuelle sonene. Et annet forslag er å fjerne skatten dersom gevinsten reinvesteres i non profitorganisasjoner som gir yrkesopplæring eller bidrar til å skape andre typer samfunnsressurser.
Samfunnsfornyende politiske tiltak må imidlertid ikke føre til at den offentlige sfæren blir ignorert. En åpen offentlig sfære er like viktig på lokalnivået som på det nasjonale nivået og er en måte å knytte demokratiseringen sammen med samfunnsutviklingen på. Uten dette vil fornyelsestiltakene kunne føre til at det aktuelle lokalsamfunnet isolerer seg fra resten av samfunnet, noe som skaper en viss korrupsjonsfare. Med det «offentlige» menes her også det fysiske offentlige rommet. Lokalsamfunnenes forfall preges ikke bare av en generell kvalitetsforringelse, men også av at de trygge offentlige rommene forsvinner ‑ gater, torg, parker og andre områder hvor folk kan føle seg trygge.
Staten kan oversvømme det sivile samfunnet. Dette skjedde i de kommunistiske økonomiene i Øst‑Europa og i Sovjetunionen, hvor det ikke fantes etablerte offentlige sfærer, og hvor den daglige sosiale omgangen stort sett ble begrenset til hjemmet ‑ man hadde ikke mange restauranter, kafeer eller offentlige plasser hvor sosial interaksjon kunne finne sted. Et sunt sivilt samfunn beskytter individet mot en overveldende statsmakt. Men det sivile samfunnet er ikke, som enkelte ønsker å tro, en kilde til spontan orden og harmoni. Samfunnsfornyelse fører ofte med seg nye problemer og spenninger. Hvor stor makt skal slike neighbourhood watchorganisasjoner ha? Hva skjer når lokale aktivistgrupper har helt forskjellige visjoner om fellesskapets fremtid? Hvem bestemmer hvor det lokale samfunnet slutter og de andre samfunnene begynner? Staten må avgjøre slike og andre vanskelige spørsmål. Staten bør også beskytte individet mot de interessekonfliktene som alltid oppstår i et sivilt samfunn. Staten kan ikke overdras til det sivile samfunn: «Hvis staten er overalt, er den ingen steder.»'
((68))
Kriminalitet og samfunn
Å forebygge kriminalitet, samt å redusere folks frykt for kriminalitet, er nært forbundet med samfunnsfornyelsesprosessen En av kriminologiens største nyvinninger de senere årene har vært erkjennelsen av at når folk slutter å vise en generell høflighet overfor hverandre, er dette direkte forbundet med kriminalitet. Lenge fokuserte man nærmest utelukkende på alvorlig kriminalitet ‑ ran, overfall eller void. Mindre lovbrudd og ulike
former for offentlig uro har imidlertid en tendens til å ha en kumulativ virkning. Når folk i utsatte deler av europeiske og amerikanske byer blir bedt om å beskrive problemene der de bor, nevner de forlatte biler, graffiti, prostitusjon, ungdomsgjenger og lignende fenomener.
Folk tar også konsekvensen av denne typen problemer: De flytter ut av disse områdene hvis de kan, eller de kjøper store laser til dørene sine og gitter til vinduene, og de unngår offentlige steder. Ukontrollert uorden
signaliserer til borgerne at området er utrygt. Redde innbyggere holder seg unna gatene, de unngår bestemte strøk og begrenser sine normale
aktiviteter og sin sosiale omgang. De trekker seg fysisk tilbake, men dermed trekker de seg også unna en rolle som gjensidige støttespillere for sine medborgere, og slik gir de også avkall på den sosiale kontrollen som tidligere var med på å opprettholde lov og orden i samfunnet. «Det endelige
resultatet i et boligområde hvor bylivet og det sosiale samkvem har forsvunnet, er en større sårbarhet overfor uorden og alvorlig kriminalitet.»b0
Konsekvensen av en slik tese må være helt klar. Den betyr ikke at politiet bør få økt makt til å få uønskede elementer vekk fra gatene. Nærmest tvert imot betyr den at politiet bør inngå et nært samarbeid med borgerne om
å forbedre lokalsamfunnets miljø og fremme en sivilisert atferd ‑ gjennom skolene, via samtaler og rådgivning og ikke gjennom rettsvesenet. Advokaten Stephen Carter har i sin siste bok presentert høflighetens skjebne historie i det moderne samfunnet. Han definerer høflighet som «summen av de mange ofrene vi må gjøre for at vi skal kunne leve sammen».
Det handler om vårt forhold til fremmede mennesker ‑ at vi føler oss trygge når vi på en åpen plass møter et menneske som vi kanskje aldri vil se igjen.` ‑
Det blir ofte sagt at folk har en irrasjonell frykt for kriminalitet. Eldre mennesker, og særlig de som bor i de fattigste strøkene, er ofte redde for å bli overfalt, selv om sjansen for at det skal skje, er svært liten. Det er mye
((69))
større sannsynlighet for at unge menn blir overfalt enn for at eldre mennesker blir det. Men da overser man det faktum at de som frykter kriminalitet endrer atferd nettopp for å unngå potensielt farlige situasjoner ‑ de går for eksempel ikke ut etter at det har blitt mørkt. Risikoen for at de skal bli offer for en kriminell handling synes derfor lavere enn den faktisk er.
Et samarbeidende politi betyr ikke bare at borgerne selv må trekkes inn, men også at politistyrkenes holdning må endres. De fleste land følger den «profesjonelle politiarbeidsmodellen> som ble innført på 1950‑tallet. Et «profesjonelt politiarbeid» betyr hovedsakelig å konsentrere seg om alvorlig kriminalitet og å håndtere den ved hjelp av en sentralisert politimyndighet, også på et transnasjonalt nivå. Globaliseringen og den medfølgende myndighetsoverføringen nedover gjelder imidlertid også for politiets arbeid. Større fokusering på kriminalitetsforebyggende tiltak, i stedet for bare håndheving av loven, kan skje samtidig med at politiet reintegreres i samfunnet. Siden politiet er isolert i forhold til dem de skal tjene og til daglig har liten kontakt med vanlige borgere, skapes ofte en beleiringsmentalitet.
Et samarbeid mellom statlige organer, rettsvesenet, lokale foreninger og samfunnsorganisasjoner må være inkluderende for at det skal fungere ordentlig ‑ det vil si at alle de økonomiske og etniske gruppene i samfunnet må være involvert. 12 Stat og forretningsliv kan i fellesskap arbeide for å gjenoppbygge det urbane forfallet. En modell går ut på å etablere soner for forretningsetableringer hvor man gir skattelettelser til selskaper som deltar i strategisk planlegging og investerer i de aktuelle områdene. For at slike ordninger skal være vellykkede, kreves et langsiktig engasjement for sosiale målsettinger.
Å fremheve disse strategiene betyr ikke at man avviser at det er en forbindelse mellom fenomener som arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet. Kampen mot slike samfunnsmessige onder bør tvert imot samordnes med kriminalitetsforebyggende tiltak. Slike tiltak kan faktisk både direkte og indirekte bidra til å øke den sosiale rettferdigheten. Når den sivile orden har forfalt parallelt med de offentlige tjenestene og bygningsmassen, vil også andre muligheter reduseres. Å forbedre livskvaliteten i et boligstrøk kan bidra til å gjenopprette slike muligheter.
((70))
Den demokratiske familien
Familien er det sivile samfunnets grunnleggende institusjon. Familiepolitikk
er en viktig test for den nye politikken: Finnes det en familiepolitikk som kan bevege seg hinsides nyliberalismen og den gamle typen sosialdemokrati?
Som så mange andre områder er også familien preget av endringer. Statistikken kjenner vi. Antallet skilsmisser har økt dramatisk i så å si alle vestlige land, selv om nivået er mye høyere i enkelte land enn i andre. Andelen familier med én forelder og antall barn født av ugifte foreldre har hatt en jevn økning. I Storbritannia ble i 199432 prosent av alle barn født
utenfor ekteskap. I Italia var andelen bare 7 prosent, sammenlignet med 35 prosent i Frankrike; 47 prosent i Danmark og 50 prosent i Sverige. Antallet personer som lever alene, har også økt. I mange land blir bare et
mindretall barn oppfostret i en «tradisjonell» kontekst, hvor mor og far er gift og lever i samme hus som deres biologiske barn, hvor faren er den økonomiske forsørgeren og moren er husmor.
Man snakker ofte i dag om familiens sammenbrudd. Hvisdette virke
lig er i ferd med å skje, er det en ekstremt viktig utvikling. Familien er møtepunktet for en rekke trender som påvirker samfunnet som helhet
‑ økt likhet mellom kjønnene, kvinnenes inntreden i arbeidslivet, endringer i folks seksualatferd og ‑forventninger, og et endret forhold mellom hjem og arbeid.
Høyresiden har sin egen fremstilling av hvordan disse endringene vil påvirke samfunnet. Familien er i krise fordi den tradisjonelle familien er i ferd med å gå i oppløsning. Løsningsforslagene følger naturlig av en slik
analyse. Ekteskapet må få tilbake sin hellige status. Ekteskapet er det viktigste emosjonelle opplæringsstedet for ustyrlige unge menn. Der lærer de å håndtere plikter og ansvar som de ellers ville avvise. Ifølge dette synet er farløshet «den farligste demografiske trenden i vår generasjon ... Det er
også drivkraften bak våre største sosiale problemer, som omfatter alt fra kriminalitet og ungdomsgraviditet til seksuelle overgrep mot barn og void mot kvinner i hjemmet»." For å bevare familien bør det bli vanskeligere
å ta ut skilsmisse. Ukonvensjonelle samlivsformer, som for eksempel homoseksuelt samboerskap, bør ikke støttes av verken staten eller de religiøse myndighetene, eller de bør aktivt motarbeides. Homoseksuelle ekte
skap må fortsatt være ulovlig. Trygdeordninger som faktisk oppmuntrer til husholdninger med n forelder, bør fjernes slik at denne effekten opphører.
I((71))
l i
Mange av de som tilhører den sosialdemokratiske venstresiden, og også en del liberalister, har en helt annen innstilling til disse spørsmålene. For dem er dagens familieutvikling et resultat av sunn knoppskyting. Hvis mangfold og valgfrihet faktisk er mottoet for vår moderne tidsalder, hvorfor sette en grense ved familien? Vi bør akseptere at folk kan leve lykkelig sammen uten å være gift, at homoseksuelle kan oppdra barn akkurat like godt som den heteroseksuelle befolkningen, og at enslige foreldre ‑ når ressursene er til stede ‑ kan sørge for barna sine på en like tilfredsstillende måte som foreldrepar.
Hvordan skal den nye politikken forholde seg til familiespørsmålet? Vi må først og fremst innse hvor usannsynlig det er at utviklingen går tilbake til den tradisjonelle familien. Dette har følgende årsaker:
• Vi står overfor betydelige endringsprosesser i hverdagslivet, som ikke noen politiske organer kan evne å snu.
• Nostalgien i forhold til den tradisjonelle familien idealiserer fortiden. Det var nesten like vanlig med oppløste familier i Storbritannia på 1800‑tallet som det er i dag, selv om hovedårsaken på den tiden var at en av foreldrene døde, og ikke separasjon og skilsmisse. Den historiske forskningen avslører stadig nye mørke sider ved den tradisjonelle familien, som at vold og seksuell mishandling av barna var mye vanligere enn de fleste historikere har trodd.
• Den tradisjonelle familien var først og fremst en økonomisk enhet og en sementering av slektskapsforhold. Ekteskapelige bånd var ikke individualisert slik som nå, og kjærlighet eller følelsesmessig engasjement var ikke det viktigste grunnlaget for ekteskapsinngåelse, slik det etter hvert har blitt.
• Det tradisjonelle ekteskapet var basert på ulikhet mellom kjønnene, og på et juridisk eiendomsforhold hvor mannen «eide» kvinnen ‑ kvinner hadde ifølge engelsk lov slavestatus langt inn i dette århundret. Barna hadde heller ikke mange juridiske rettigheter.
• Den tradisjonelle familien medførte ofte dobbeltmoral. Gifte kvinner skulle være «dydige», delvis for å sikre farskapsforholdet. Mennene hadde større seksuell frihet.
• Barna var ekteskapets raison d'être. Store familier var ønsket og ansett som normalt. I dag lever vi i en tid hvor barna anses som en «kostnad» ‑ hvor de ikke lenger er en økonomisk fordel, men heller en stor økonomisk utgift. Barndomstiden og barneoppfostringen har endret seg enormt.
((72))
Å forsøke å gjenopplive den tradisjonelle familien vil være fåfengt. Punktene ovenfor vil hver for seg være nok til å undergrave et slikt prosjekt. Det er derfor ikke overraskende at når kritikere på høyresiden snakker om den tradisjonelle familien, mener de ikke egentlig den tradisjonelle familien, men familiesituasjonen slik den var umiddelbart etter den annen verdenskrig ‑ nemlig 1950‑tallets (idealiserte) familie. På dette tidspunktet eksisterte fortsatt den tradisjonelle familien, men kvinnene hadde ennå ikke blitt en del av arbeidsstyrken i noen stor grad, og de kjønnsbaserte ulikhetene var fortsatt utpregede.